IPR og innovasjon

Er den en sammenheng mellom graden av IPR-beskyttelse innenfor IKT-sektoren (programvare især) og innovasjon i økonomien? Og er sammenhengen negativ eller positiv? IPR kan for eksempel ha form av patenter, varemerke, designrettigheter og copyright, dvs. legale instrumenter som gir eieren av IPR’en en beskyttelse av en innovasjon, et merke, et produkt, design etc.

Drivere
Ulike faktorer har ført til at IPR har blitt et stadig viktigere virkemiddel for nasjonale økonomier. Faktorer som teknologiske endringer, Internett som kanal for deling av innhold og kunnskap, globaliseringen og generelt økt økonomisk betydning av tjenester og kunnskap kan trekkes frem.

Men er IPR svaret på de utfordringene disse utviklingstrekkene skaper, eller er det faktisk et suboptimalt spill som reduserer velferden for oss alle og dermed er et ”race to the bottom”?

Utgangspunktet for debatten
Den (potensielle) positive effekten av IPR for innovasjonsevnen har sin motsats i den (potensielle) negative effekten det har for konkurransen (og dermed for innovasjonen). IPR gir innovatørene mulighet til å profittere på sine ideer og oppfinnelser, og dermed incentiver til å skape nye. Å gi noe en legal beskyttelse som ekskluderer andre i en gitt tidsperiode vil på den annen side kunne redusere konkurransen og svekke innovasjonskraften i økonomien.

For programvare har IPR, og særlig patenter, vokst i antall og betydning de siste årene, i takt med økt betydning av IKT som innsatsfaktor i produksjonsprosesser, og pga Internetts utbredelse og betydning. Om programvare skal kunne patenteres eller ikke, og om det skal være spesielle regler for å sikre at patentering av programvare faktisk fører til innovasjon, er en stor debatt. Årsaken til dette ligger i at programvare skiller seg fra en del andre produkter, for eksempel farmasi- og maskinprodukter, ved at det er lav terskel for utvikling, at utviklingen skjer i små skritt, og at programvare består av mange komplekse deler og har relativt kort levetid.

Akademiske ”snapshots”
Debatten er omfattende og jeg har definitivt ikke svaret. Nedenfor har jeg forsøkt å gjengi noen synspunkter fra diverse hold.

Yochai Benkler: Benkler argumenterer for at det er liten støtte innenfor økonomifaget for å regulere informasjon, kunnskap og kulturelle kapital ved IPR-mekanismer. Forklaringen ligger i at kunnskap og informasjonsgoder er ikke-rivaliserende goder, dvs. at det ikke forringes i kvalitet ved bruk og at verdien stiger ved deling og derfor bør være fritt tilgjengelig. Han argumenterer for at IPR i praksis er en skatt på ikke-proprietære forretningsmodeller i favør av proprietære modeller, og at dette fører til at tilgangen på kunnskap blir dyrere for alle, selv om det øker verdien for noen. For programvare vil dette ifølge Benkler gi seg utslag i økt nytte for de 1/3 av selskapene som selger ferdig programvare, men redusert nytte (økte kostnader) for de 2/3 av selskapene som baserer utviklingen av programvare på tjenestesalg og som i større grad er relasjonell.

Det er ifølge Benkler viktigere å ha søkelys på FoU som virkemiddel for å senke kostnader og bedre produksjonsprosesser, være tidlig ute med nye produkter (”first in market”) og utvikle markedsføringen.

Suzanne Scotchmer: IPR gir utvikleren av programvaren dekning av produksjonskostnadene ex ante, mot at de får monopolbeskyttelse ex post. Dødvektstapet ved IPR gir samfunnsøkonomisk tap som forbrukerne betaler (pga høyere pris). Skal dette rettferdiggjøres må gevinsten ex ante være større enn tapet ex post ifølge Scotchmer. Dette betyr ikke annet en at fordelene IPR gir samfunnet må overgå ulempene IPR fører til for å kunne forsvares. Faktorer i en slik vurdering er: i) hvor mange kommer innovasjonen til gode? ii) hvor store kostnader er forbundet med å utvikle for eksempel en programvare? iii) hvor lang tid tar det før programvaren er utdatert?

Paul Romer: Han mener IPR kan gi økte incentiver til å innovere, men at IPR også kan gjøre det dyrere å bygge kunnskap på eksisterende kunnskap, og dermed redusere innovasjonen. En ”strengt” IPR-regime kan derfor ifølge Romer virke mot sin hensikt og bidra til å svekke veksten i økonomien. Han argumenterer for at den sikreste et land kan gjøre for å stimulere veksten er å subsidiere utdannelse og forskning.

Johs Lerner: Lerner har fortatt studier av 60 land over en periode på 150 år som konkluderte med at når et land øker patentbeskyttelsen, så synker graden av innovasjon foretatt av lokale selskaper. Forklaringen er i tråd med Paul Romers’s antagelser om at gevinsten man får ved økt beskyttelse oppveies av de økte kostnadene som andre selskaper påføres ved å innovere.

Bessen and Hunt: Disse to har foretatt en studie fra USA som viser at 20 000 patenter er tildelt for programvare hvert år, noe som utgjør 15 % av alle patenter. De tildeles særlig store selskaper innenfor elektronikk og utstyrsindustrien og få går til programvareselskaper som sådan. Studien viser videre at selskaper som øker programvarepatenteringen som andel av totalpatentering minker sin FoU-intensitet relativt til andre selskaper.

Studien til Bessen og Hunt viser at en andel av patentene innenfor programvare er tilegnet av strategiske årsaker, dvs. for å blokkere andre fra å skaffe seg dem. I tillegg er det en del patenter som ligger brakk og som forblir ubrukte. Begge disse fenomenene bidrar til å redusere innovasjonen, både ved å hindre introdusering av ny teknologi på markedet og ved å fordyre innovasjonen for andre selskaper.

EU
I EU-systemet ble det ikke enighet om direktivet “Patentability of computer-related inventions”. EU-kommisjonen mente direktivet ville bidra til innovasjon, og at direktivet hadde den rette balansen mellom å legge til rette for innovasjon uten å dempe konkurransen og uten å være en byrde for SMB’er. EU-parlamentet stemt imidlertid direktivet ned, og argumenterte bl.a. for at det var for bred adgang til å patentere kildekode. Så vidt jeg har klart å sjekke er det ingen ny legal status i denne saken.

OECD
OECD kommer med noen praktisk forslag til hvordan man bør innrette seg for å trekke mest mulig fordeler ut av IPR knyttet til programvare, og samtidig redusere mulige ulemper så mye som mulig.
Programvare tenderer til å være komplekse, modulære produkter som kombinerer flere funksjoner, hver som kan være grunnlag for et patent. OECD anbefaler å ta følgende faktorer i betraktning når man søker å beskytte programvare:
1. Kvalitet
a. Ikke for brede patenter (NB! i USA kan også forretningsmetoder patenteres)
b. Åpenhet om nødvendig informasjon, slik at patentet kan anvendes innenfor en rimelig tidsperiode (kildekoden må da kunne leses)
c. Skal være en nyhet
2. Forholdet mellom patenter og copyright
a. Kan forsterke hverandre negativt fordi patenter beskytter innovasjonen, mens copyright hindrer publisering av hvordan innovasjonen er implementert. Dette kan være negativt for innovasjonen, særlig ettersom copyright også hindrer ”reverse engineering”, dvs. at kildekoden er beskyttet. Myndigheter bør derfor se på hva som skal åpnes av informasjon.
3. Programvare er overalt, og en spesialbehandling av patenter ift programvare vil derfor kunne påvirke innovasjon langt utenfor programvareindustrien.
4. Viktige deler av programvaresegmenter beveger seg mot fri programvare, som vil avhjelpe kravet til å gjøre informasjon tilgjengelig. Bør undersøke hvordan patenter kan hjelpe forretningsmodeller innenfor fri programvare til å være bærekraftige.


Sitat fra OECD: ”The impact of patents on innovation and economic performance is complex, and fine tuning of patent deign is crucial if they are to become an effective policy instrument”

Tiløp til konklusjon
Som nevnt innledningsvis er dette en omfattende debatt, og mangel på empirisk forskning gjør det også vanskelig å være skråsikker.

Min påstand er likevel at bruk av sterke IPR-mekanismer for programvare (særlig patenter) ikke er av det gode for små nasjoner med offensive ambisjoner. Dette henger sammen med mange forhold, bl.a. ressursene man bruker på å søke å forsvare patenter, på at det gjør selskaper mer defensive enn offensive, og at en nasjon med mange SMB’er trolig har større nytte av å satse på andre strategier (markedsføring, raskt ute i markedet, kundebehandling).

Fri programvare og innovasjon

I en studie laget på vegne av EU-kommisjonen (UNU-MERIT, 20. november 2006) ble betydningen av fri programvare for innovasjon og konkurranseevne i EU anslått. Rapporten er meget omfattende, og her følger kun noen hovedpoenger fra rapporten.

Direkte effekter av fri programvare på økonomien:
• Applikasjoner og tjenester fra fri programvare antas å ville utgjøre 32% av alle it-tjenester innen 2010, og fri programvare anslås å utgjøre 4% av Europas BNP innen 2010.
• Den eksisterende basen av fri programvare (av god kvalitet) som anvendes i EU ville ha kostet ca 12 mrd euro å reprodusere internt for europeiske selskaper. Mengden av fri programvare har blitt doblet hver 18-24 måned de siste åtte årene, noe som forventes å fortsette.
• Ca 2/3 av den frie programvaren blir skrevet av individer. Bedrifter bidrar med ca 15% og øvrige institusjoner med ca 20%. Bedrifter har investert 1,2 mrd euro i utviklingen av fri programvare som er fritt tilgjengelig. Disse selskapene representerer minst 565 000 jobber og en årlig omsetning på 263 mrd euro.

Indirekte effekter av fri programvare på økonomien:
• Fri programvare sparer industrien for 36% i FoU-utgifter til utvikling av programvare
• Økt bruk av fri programvare kan være en måte for Europa å kompensere for små IKT-investeringer som andel av BNP sammenlignet med USA. En økning av fri programvares andel av investeringene i programvare fra 20% til 40%, anslås å føre til 0,1% økning i årlig BNP-vekst, sett bort fra det bidraget fri programvare gir til IKT-sektoren som sådan (over 10 mrd Euro årlig).
• IKT-infrastruktur utgjør ca 10% av Europas BNP, og legger grunnlag for ytterligere ca 2,5% av BNP knyttet til innholdsproduksjon. En stor og økende andel av brukergenerert innhold er ikke medberegnet i denne statistikken og bør adresseres politisk.

EU-studien slår fast at Europa er den ledende regionen når det gjelder utviklingen av fri programvare, og at det særlig er den offentlige sektoren i Europa som driver denne veksten. I den private sektoren er adapsjonen av fri programvare primært drevet av små og mellomstore bedrifter.

Fri programvare som åpen innovasjon
Det har de siste årene vært økt søkelys på betydningen av fri programvare som innovasjonsprosess. Produksjons- og innovasjonsprosessen knyttet til fri programvare bryter tilsynelatende med tradisjonell økonomisk tenking, der private selskaper betaler sine ansatte og kontrollerer og eier sluttproduktet av de ansattes arbeid (IPR). En fri programvarelisens derimot, må sikre fire friheter:
1. Rett til å studere og tilpasse programvaren til eget behov
2. Rett til å bruke programvaren som du selv vil
3. Rett til å videreformidle kopier av programmet
4. Rett til å forbedre programvaren og videreformidle den forbedrede versjonen

Fri programvare gjøres mao. offentlig tilgjengelig for alle, under gitte vilkår; alle som tar i bruk materialet må gjøre sine endringer tilgjengelige på samme vilkår. Mange av bidragsyterne er ofte ubetalte og jobber under lisensen som ikke gir rett til betaling.

Fri programvare er et ikke-eksluderbart og ikke-rivaliserende kollektivt gode, dvs. at en persons forbruk ikke forringer tilbudet for en annen person. Slike goder pleier vanligvis å bli underinvestert i markedet. Et vanlig spørsmål er derfor hvorfor noen velger å bidra i utviklingen av fri programvare når vedkommende uten å bidra kan få tilgang til produktet (gratispassasjer-problematikken)?

Mange av de teoretiske og empiriske bidragene til studie av fri programvare som innovasjonsprosess, konkluderer i retning av at egenskaper ved fri programvare og åpne innovasjonsprosesser har andre motiver enn de som tradisjonelt finner sin løsning innenfor lønnet arbeid og i klassiske hierarkiske organisasjoner. Motiver som ønske om anerkjennelse, søken etter nye utfordringer, ønske om å øke egen markedsverdi, en ”kulhetsfaktor”, gruppetilhørighet og utløp for kreativitet trekkes ofte frem. Produksjonen av fri programvare kan således sies å være et eksempel på en form for sosial produksjon der enkeltmenneskers frivillig bidrag får en betydelig samfunnsøkonomisk effekt.

Betydningen av enkeltmenneskers frivillige bidrag har man tidligere ikke klart å tilegne en pengemessig verdi og forstå innenfor en tradisjonell markedslogikk. Yale-professoren Benkler (2006) argumenterer med at:

“It is a mistake to think that we have only two basic free transactional forms—property-based markets and hierarchically organized firms. We have three, and the third is social sharing and exchange. It is a widespread phenomenon—we live and practice it every day with our household members, coworkers, and neighbors. We coproduce and exchange economic goods and services. But we do not count these in the economic census. Worse, we do not count them in our institutional design.

Med den omfattende utbredelsen og kapasitet som Internett har i dag har menneskers ulike motiver for å skape, dele og bidra potensialet til å skape ringvirkninger for innovasjon i økonomien som trolig mangler sidestykke i historien. Utviklingen av fri programvare er en del av dette bildet. Spørsmålet er hvordan myndighetene skal stimulere og dra nytte av denne formen for produktiv virksomhet.

Hva kan myndighetene gjøre?
Spørsmålet er hvordan man skal forstå og nyttiggjøre seg logikken og drivkreftene knyttet til åpne innovasjonsprosesser. Flere og flere selskaper ser at bruk av såkalt åpne innovasjonsprosesser kan redusere kostnadene og risikoene ved utviklingen av nye produkter, og samtidig øke treffsikkerheten i produktutviklingen. Fri programvare bidrar for eksempel konkret til reduserte kostnader og økt kontroll ved bruk av programvare for både statlige, kommunale og private selskaper. I en studie foretatt av Robert Frances Group (aug 2005) på oppdrag fra IBM, hevdes det at grunnen til at bruken av Linux har økt betraktelig for applikasjonsservere de siste årene er knyttet til at det er mer prisgunstig (både ift drift og investering) og mer fleksibelt enn hovedkonkurrentene.

Norge er godt posisjonert både til å kunne ta i bruk prisgunstig fri programvare av god kvalitet, og til å kunne skape en innovativ klynge av selskaper innenfor fri programvare. Kombinasjonen av en høyt utdannet befolkning, tidlige brukere av ny teknologi og en moderne offentlig sektor gjør oss til effektive brukere av teknologi. I tillegg har vi allerede et godt knippe av meget gode selskaper innenfor dette området, for eksempel Tolltech, eZ Systems og Linpro.

EU-studien oppsummerer med noen generelle politikkforslag som også kan være verdt for norske myndigheter å vurdere nærmere:
• Unngå å ”straffe” fri programvare når det gjelder incentiver for innovasjon og FoU. Offentlige innkjøp og offentlig FoU-budsjetter må gjennomgås for å sikre likeverdige vilkår for all programvare.
• Støtt fri programvare i såkalt ”pre-competitive” forskning og standardisering
• Bidra til likeverdige og gunstige skattevilkår for utviklere av fri programvare.
• Stimuler til partnerskap mellom kommersielle selskaper og fri programvare-miljø.
• Unngå livslang ”lock-in” i utdanningssystemet ved å lære studenter generiske kunnskap i stedet for bruk av spesifikk programvare.
• Undersøk hvordan dekopling mellom maskin- og programvare kan øke konkurransen i markedene.

Båndbredde er ikke gratis

Denne artikkelen stod i Dagens Næringsliv 3. juni 2007. Skrevet av Foshaug og Chaffey

De siste dagers debatt om at Telenor kobler seg av det såkalte NIX-punktet har skapt store overskrifter og til dels steile fronter. Men hva er det egentlig debatten handler om? Hva er det som skjer med internett som skaper disse interessemotsetningene?

Internett er ikke ett nett, men mange ulike fysiske nett koplet sammen, med noen felles standarder og spilleregler på toppen. Ulike nettleverandører eier noen biter hver av det store puslespillet, og internasjonale standarder sørger for at utveksling av trafikk stor sett foregår smertefritt.

Internetts design er imidlertid ikke tilpasset de kravene til tjenestekvalitet eller sikkerhet som mange nye innholdstjenester krever. Når stadig mer samfunns- og forretningskritiske informasjon bruker Internett, øker kravene til kvalitet og sikkerhet. TV-kanaler må være sikre på at deres tv-sendinger kommer frem til seerne med god kvalitet, bredbåndstelefoni virker ikke dersom det er forsinkelser, bankene må vite at finansielle transaksjoner er sikre, helseforetak må levere pålitelige tjenester, og myndigheter vil være sikre på at borgernes kommunikasjon med det offentlige foregår på sikker måte. Spørsmålet er hvem som skal betale for å oppgradere nettet og garantere disse kravene til kvalitet og sikkerhet.

Debatten om NIX-punktet må sees i dette lyset. Utviklingen er ikke unik for Norge, men følger trender internasjonalt. NIX-samarbeidet var basert på et prinsipp om symmetri i trafikken. I dag er det slik at innholdsleverandører, som for eksempel VG og NRK, distribuerer stadig mer kapasitetskrevende innhold via nettet. Dette stiller helt andre krav til kvalitet enn tidligere og innholdet fra store medieaktører forsyner seg med så mye båndbredde at det kan gå ut over kvaliteten på andre tjenester.

Skal internettleverandører ha insentiver til å bygge ut sine nett, er det ikke urimelig å kreve at aktører som tjener stor penger på nettet bør ha et medansvar for investeringer i nettet som sørger for at innholdet kommer fram til kundene. Det er også i innholdsleverandørenes interesse å utvikle modeller der de som har ekstremt stort behov for båndbredde eller veldig høy kvalitet får anledning til å kjøpe dette. Ellers vil ikke disse tjenestene fungere og alle vil tape, ikke minst de små aktørene. Store mediebedrifter betaler for sin egen distribusjon på andre områder, enten det skjer via fjernsynsmaster eller via avisbud.

At flere store innholdsleverandører er villig til å betale for kvalitet, illustreres ved at det i dag kun er ca 20 % av den nasjonale trafikken som går gjennom NIX-punktet, og ca kun 3 % av Telenors bredbåndstrafikk. All annen trafikk er direkteavtaler mellom internettleverandører. Innholdsleverandører som ikke vil inngå direkteavtaler ber i prinsippet om å kunne få være gratispassasjer uten selv å ta et ansvar for dimensjonering og investeringer i nettet.

Debatten om NIX-punktet er del av en bredere debatt om hvilken modell som er best egnet til å skape innovasjon på nettet. Noen vil hevde at betalings- og prioriteringsmekanismer vil sikre at båndbredden går til dem som har størst behov for den, og at dette igjen vil bidra til å realisere det enorme effektiviseringspotensialet som ligger i bruken av Internett. En prioriteringsmekanisme vil sikre at virksomheter med kritiske behov trygt kan ta i bruk nettet, og at nettets store samfunnsmessige potensial først da vil kunne bli realisert fullt ut. Andre vil hevde at betaling for innhold vil bidra til å undergrave den innovative, skapende og demokratiserende kraften som Internett utvilsomt representerer i dag. At bruk av Internett i dag er billig har bidratt til fremveksten av mange nye kommunikasjonstjenester, til etablering av nye bedrifter og til sterk vekst i økonomien. Motstandere at ytterligere betaling for distribusjon av innhold vil også hevde at dette kan føre til at basisnettet som folk flest bruker blir av dårlig kvalitet, fordi det blir interessant for de store tjenesteleverandørene å investere i egen infrastruktur framfor å betale for noe som gir alle andre samme tilgang.

Vi tror at den beste måten å sørge for at både kunder og leverandører blir vinnere, er å sørge for lave etableringsbarrierer i bredbåndsmarkedet. Når det er flere alternative infrastrukturer å velge mellom, reduseres makten til den enkelt leverandør. I tillegg er det viktig å sørge for at kundene har vilkår som hindrer urimelige bindinger til én leverandør. Det er også viktig å huske på at internettleverandørene ikke har noen interesse av å undergrave kvaliteten på Internett, for eksempel ved å skille mellom hvilke type trafikk som går inn og ut av eget nett. Dersom kvaliteten reduseres, vil trafikken i nettet gå ned og innovasjonen svekkes. En slik strategi vil for internettleverandørene være å sage av greinen man selv sitter på.

Derfor tror vi ikke at mindre trafikk over Nix-punktet representerer noen trussel mot internett. Det bidrar tvert imot til å framskynde en nødvendig avklaring av hvilke forretningsmodeller som må til for å skape et internett som er mer tilpasset fremtidens innhold og tjenester.

Gratisøkonomien

Denne artikkelen har jeg skrevet om etter at de ble lagt inn på bloggen. Den endelige versjonen finner du i tidskrift for Samfunnsøkonomen, nr. 2 2008.
------------


Er noe i ferd med å skje med økonomien ti-femten år etter at begrepet ”den nye økonomien” dukket opp i USA? Forestillingen om den nye økonomien nådde sin topp ved dot-com bølgen på slutten av 90-tallet, og sin nedtur i kjølvannet av kollapsen i dot-com bølgen. Kollapsen indikerte at økonomien kanskje ikke var så ”ny” som mange trodde, og at tradisjonelle økonomiske lover viste seg å gjelde likevel.

Men hva skjer med den såkalte nye økonomien, og betydningen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), når utvikling av programvare og innhold i nye mediekanaler ikke lenger er en del av prissystemet og den koordinerte arbeidsdelingen i arbeidslivet, men utføres gratis av brukerne?

Eksempler på betydningen av gratisøkonomien er mange. Programvare utvikles i stor skala gratis ved bruk av programutviklere verden over. EU-kommisjonens studie (nov 2006) av fri programvare slår fast at det ville kostet europeiske selskaper 12 milliarder euro å reprodusere eksisterende fri programvare (av god kvalitet), og at denne basen dobles hver 18-24 måned. På samme måte ser vi at innhold i nye mediekanaler (primært Internet) produseres i stort omfang ved frivillige bidrag. Den økonomiske betydningen av dette kan best illustreres med Google’s oppkjøp av YouTube, og forsøk på å kjøpe opp Facebook.

Disse fenomenene viser at enkeltmenneskers frivillige bidrag kan sette store penger i bevegelse, bidrag som vi ifølge Yale-professoren Benkler tidligere ikke har klart å tilegne en pengemessig verdi og forstå innenfor en tradisjonell markedslogikk.

Innenfor IKT-økonomien har det vært allment akseptert at størsteparten av kostnadene ved etablering av såkalte informasjonsgoder er knyttet til selve produktutviklingen og uavhengig av produksjonsmengden. En slik kostnadsstruktur bidrar til en situasjon med stordriftsfordeler på tilbudssiden. Når informasjonsgoder samtidig kan reproduseres og distribueres så og si gratis og uten å forringes i kvalitet, så har den tradisjonelle forståelsen vært at motivene for å utvikle nye informasjonsgoder synker drastisk. I tillegg skaper utviklingen av standardiserte nettverk såkalte nettverkseffekter på etterspørselssiden, dvs. at verdien av nettverket vokser i takt med størrelsen og relevansen på nettverket.

Kombinasjonen av disse faktorene bidrar til å skape monopoltilstander i markedet og etableringsbarrierer for nykommere. En av de ledende IKT-økonomene i Norge, Kåre P. Hagen, har uttalt at med en slik kostnadsstruktur for informasjonsbaserte goder vil ”konkurransen skifte fra konkurranse i markeder til konkurranse om markeder”. Kort sagt et kappløp om å ta markedet først, og dermed unngå konkurranse i markedet.

Spørsmålet er om utviklingslogikken bak fri programvare og produksjon av innhold i nye medier er i ferd med å endre elementer av kostnadsstrukturene i IKT-sektoren, og dermed også markedets funksjonsmåte. Utviklingen av fri programvare og innhold i nye medier har en annen logikk og andre insentiver enn tradisjonell profitt, det være seg anerkjennelse, ønske om å øke egen markedsverdi, en ”kul-hetsfaktor”, gruppetilhørighet eller rett og slett ønske om å bli lagt merke til. Felles for disse faktorene er at de ikke umiddelbart lar seg innpasse i tradisjonelle forretningsmodeller.

Når insentiver til utviklingen av nye informasjonsgoder ikke lenger bare er avhengig av økonomiske begreper som arbeidsdeling, avlønning, prisinsentiver og marked, men også utvikles gratis – og med minst like god kvalitet - av ”massene”, kan dette bidra til å endre spillereglene i økonomien og til å gi begrepet ”den nye økonomien” nytt innhold og ny kraft, ti-femten år etter dens tilsynelatende endelikt.

I gratisøkonomien vil enkeltpersoners frivillige bidrag kunne få nasjonaløkonomiske konsekvenser, store (og dominerende) selskaper vil i økende grad kunne bli utfordret av små selskaper, kommersielle selskaper vil generelt kunne bli utfordret av enkeltpersoners frivillige bidrag, konkurransen vil i økende grad skifte fra en konkurranse om markeder til en konkurranse om de beste oppkjøpene (av kloke hoder, gode utviklerne, av sosiale nettverk og av gode selskaper).

For å ikke falle i den samme overoptimistiske fellen som ”dot-commerne” for ti år siden, bør man imidlertid lære av historien og avvente hvilken retning utviklingen tar. Kanskje er vi kun inne i en overgangsfase der nye aktører og forretningsmodeller gradvis vil falle på plass og der den ”gamle økonomien” igjen vinner? Kanskje vil små gratisselskaper vokse seg til store tradisjonelle selskaper, og kanskje vil programutviklere der ute etter hvert ta seg betalte jobber? Eller har Internets enorme utbredelse og kapasitet engang for all ført til massenes inntreden i produksjonen av informasjonsgoder, og brakt oss over i en vedvarende ny økonomi?

Ideenes økonomi

Denne artikkelen stod i Adresseavisa januar 2007. Skrevet av Foshaug og Chaffey

I nye teorier om vekst er det ikke tilgangen på ressurser og fysiske goder som fører til økonomisk vekst, men ideer. Ideer driver den økonomiske veksten fordi mennesker har en ubegrenset kapasitet til å skape nye resepter for bruk av objekter og ressurser som allerede er i bruk. Standford-økonomen Paul M. Romer sier at økonomisk vekst finner sted der folk tar i bruk ressurser og rearrangerer dem på en måte som er mer verdifull. I Romer’s tilnærming bidrar nye ideer og ny kunnskap til å oppheve loven om avtagende nytte. Ny kunnskap om bruk av ressurser som allerede er i bruk skaper økt avkastning ved økt produksjon, og fører i tillegg til fallende kostnader. Fordi kunnskap og ideer spres fort og lett kan reproduseres uten å falle i verdi, så har det i utgangspunktet ingen begrensing i klassisk økonomisk forstand.

I teoretisk og empiriske studier om kunnskapens og teknologiens betydning for innovasjon og vekst, har det vært en tendens til ikke å vurdere makroøkonomiske og makropolitiske spørsmål. Motsatt har markroøkonomiske studier ikke i tilstrekkelig grad tatt inn over seg betydningen av kunnskap, teknologi og innovasjon, men regnet disse faktorene som (eksogent) gitt og uten avgjørende betydning. Den svenske økonomen Bent-Åge Lundvall ved universitetet i Ålborg er en av dem som prøver å bygge en bro mellom disse to teoretiske retningene. Lundvall argumenterer for at utviklingen av nye teknologier og kunnskap og hva han kaller en læringsøkonomi, er vesentlige faktorer for veksten i hele økonomien som sådan. Denne veksten er i motsetning til tidligere drevet frem av hva han kaller "learning by interaction". I dette ligger at ny teknologi bidrar til å spre nye ideer og kunnskap raskt og til mange, og at disse ideene og kunnskapene danner grunnlag for gjensidig læring og ytterligere innovasjoner og tilpasninger ved at andre videreutvikler dem. Innovasjonen flyttes nærmere brukerne, og lokale teknologiske nyvinninger kan raskt generaliseres og dermed få nasjonal og global økonomisk betydning. YouTube er et godt eksempel.

En omfattende utbredelse av Internet med mulighet for utveksling av et rikt innhold (lyd, video, grafikk o.a.) gjør at forsknings- og innovasjonsaktiviteter (og all ide- og kunnskapsproduksjon) kan deles på mange og over landegrenser. Eksempler på denne utviklingen ser vi allerede i dag ved økende grad av utflytting av kunnskapsproduksjon til land som India og Kina, en utvikling som å vidt har startet. I en verden der kunnskapsproduksjonen lett kan flyttes til utlandet og innovasjonsaktiviteter i økende grad flyttes til brukerne, vil klassiske økonomiske begrensninger i form av ressurser som allerede er i bruk ikke være like aktuelle som tidligere. Norge er sentralt plassert i en slik kunnskapsøkonomi. Norge lever i større og større grad av den kunnskapen vi putter inn i den tradisjonelle industrien, samtidig som betydningen av tjenestesektoren øker. I tillegg importerer vi som kjent billige varer fra lavkostland i Asia.

Abelia har nylig foretatt en undersøkelse blant våre medlemsbedrifter. Undersøkelsen viser at kunnskaps- og teknologibedrifter i stor grad er globalisert bedrifter, og at dette er en utvikling som særlig har skutt fart de siste to årene. Halvparten av selskapene kjøper tjenester fra utlandet og 35 % har avdeling i utlandet. Det er særlig forskningsoppgaver og utvikling av software og programmering som flyttes ut, samt en del konsulentoppdrag. Bedriftene oppgir at grunnen til utflyttingen er behovet for å få adgang til kvalifisert arbeidskraft, for å komme nærmere kunder og markeder og for å redusere kostnader. Så mye som en fjerdedel av bedriftene i undersøkelsen planlegger åpne avdelinger i utlandet neste år. Det er derfor nærliggende å anta at dette er en utvikling som er i sin spede begynnelse og at farten i globalisering av kunnskapsproduksjon vil øke kraftig fremover.

Det er viktig å understreke at dette er en utvikling som ikke i seg selv er negativ, snarere tvert imot viser materialet at bedrifter som i stor grad øker involveringen i utlandet også vokser i hjemlandet. Poenger er at graden av utflytting vil utfordre sentrale elementer i politikken i Norge, og at innretningen på næringspolitikken bør gjennomtenkes i lys av dette.
En konklusjon er at kunnskapsøkonomien ser ut til å sørge for at økt aktivitetsnivå i økonomien ikke slår like sterkt ut i form av økt pris- og lønnsvekst som før. Ved å flytte oppgaver ut, importere billigere varer utenfra og putte mer kunnskap inn i ressurser som allerede er i bruk, bremses denne effekten. Bedriftene tjener rett og slett penger uten at gevinsten spises opp av høyere lønninger, priser og renter.

Derfor er det særlig fornuftig å bruke ressurser på å stimulere og framskynde utvikling og spredning av ideer. Da kan vi i enda større grad holde et høyt aktivitetsnivå i økonomien ved hjelp av ressurser som allerede er i bruk. Det er i så måte nedslående at den største taperen i årets statsbudsjett er forskningen, og at særlig IKT-forskningen har tapt terreng gjennom mange år. Ny kunnskap er riktignok billig å spre, men den er dyr å fremskaffe. Økt satsing på forskning og innovasjon for å fremskaffe nye ideer og teknologier, er derfor en nødvendig forutsetning for å realisere de ambisiøse velferdspolitiske målsettingene uten at gevinsten spises opp av pris- og kostnadsvekst.

En annen, om enn mer indirekte konklusjon, er at knapphet på arbeidskraft ikke nødvendigvis bare er negativt, fordi det bidrar til å stimulere selskaper til å utvikle nye ideer om bruk av eksisterende ressurser. En politisk hovedutfordring blir snarere å legge til rette for at Norge som nasjon klarer å utnytte og kommersialisere ideene som kunnskapsøkonomien bygger på. I tillegg til en satsning på forskning, handler dette om å skape en politikk og infrastruktur for omstilling der mennesker og ressurser raskt kan mobiliseres til nye oppgaver. På den måten blir raske omstillinger i næringslivet ikke en trussel, men en stor mulighet. Ressurser som allerede er i bruk overføres til mer lønnsomme aktiviteter basert på nye ideer.