Er du interessert i hvordan kunnskapsøkonomien og informasjons- og kommunikasjonsteknoloigien (IKT) bidrar til å forandre samfunnet, kan du ha glede av å lese noe av det jeg skriver. Noen ganger kommenterer jeg aktuelle hendelser og andre ganger legger jeg ut artikler og kronikker jeg har fått publisert i aviser og tidsskrifter.

Uttrykket "den nye økonomien" oppstod i tilknytning til den sterke veksten i amerikansk økonomi i siste halvdel av 90-tallet. Uttrykket refererer til den digitaliserte IKTs betydning for økonomiske vekst.

mandag 23. april 2007

Ideenes økonomi

Denne artikkelen stod i Adresseavisa januar 2007. Skrevet av Foshaug og Chaffey

I nye teorier om vekst er det ikke tilgangen på ressurser og fysiske goder som fører til økonomisk vekst, men ideer. Ideer driver den økonomiske veksten fordi mennesker har en ubegrenset kapasitet til å skape nye resepter for bruk av objekter og ressurser som allerede er i bruk. Standford-økonomen Paul M. Romer sier at økonomisk vekst finner sted der folk tar i bruk ressurser og rearrangerer dem på en måte som er mer verdifull. I Romer’s tilnærming bidrar nye ideer og ny kunnskap til å oppheve loven om avtagende nytte. Ny kunnskap om bruk av ressurser som allerede er i bruk skaper økt avkastning ved økt produksjon, og fører i tillegg til fallende kostnader. Fordi kunnskap og ideer spres fort og lett kan reproduseres uten å falle i verdi, så har det i utgangspunktet ingen begrensing i klassisk økonomisk forstand.

I teoretisk og empiriske studier om kunnskapens og teknologiens betydning for innovasjon og vekst, har det vært en tendens til ikke å vurdere makroøkonomiske og makropolitiske spørsmål. Motsatt har markroøkonomiske studier ikke i tilstrekkelig grad tatt inn over seg betydningen av kunnskap, teknologi og innovasjon, men regnet disse faktorene som (eksogent) gitt og uten avgjørende betydning. Den svenske økonomen Bent-Åge Lundvall ved universitetet i Ålborg er en av dem som prøver å bygge en bro mellom disse to teoretiske retningene. Lundvall argumenterer for at utviklingen av nye teknologier og kunnskap og hva han kaller en læringsøkonomi, er vesentlige faktorer for veksten i hele økonomien som sådan. Denne veksten er i motsetning til tidligere drevet frem av hva han kaller "learning by interaction". I dette ligger at ny teknologi bidrar til å spre nye ideer og kunnskap raskt og til mange, og at disse ideene og kunnskapene danner grunnlag for gjensidig læring og ytterligere innovasjoner og tilpasninger ved at andre videreutvikler dem. Innovasjonen flyttes nærmere brukerne, og lokale teknologiske nyvinninger kan raskt generaliseres og dermed få nasjonal og global økonomisk betydning. YouTube er et godt eksempel.

En omfattende utbredelse av Internet med mulighet for utveksling av et rikt innhold (lyd, video, grafikk o.a.) gjør at forsknings- og innovasjonsaktiviteter (og all ide- og kunnskapsproduksjon) kan deles på mange og over landegrenser. Eksempler på denne utviklingen ser vi allerede i dag ved økende grad av utflytting av kunnskapsproduksjon til land som India og Kina, en utvikling som å vidt har startet. I en verden der kunnskapsproduksjonen lett kan flyttes til utlandet og innovasjonsaktiviteter i økende grad flyttes til brukerne, vil klassiske økonomiske begrensninger i form av ressurser som allerede er i bruk ikke være like aktuelle som tidligere. Norge er sentralt plassert i en slik kunnskapsøkonomi. Norge lever i større og større grad av den kunnskapen vi putter inn i den tradisjonelle industrien, samtidig som betydningen av tjenestesektoren øker. I tillegg importerer vi som kjent billige varer fra lavkostland i Asia.

Abelia har nylig foretatt en undersøkelse blant våre medlemsbedrifter. Undersøkelsen viser at kunnskaps- og teknologibedrifter i stor grad er globalisert bedrifter, og at dette er en utvikling som særlig har skutt fart de siste to årene. Halvparten av selskapene kjøper tjenester fra utlandet og 35 % har avdeling i utlandet. Det er særlig forskningsoppgaver og utvikling av software og programmering som flyttes ut, samt en del konsulentoppdrag. Bedriftene oppgir at grunnen til utflyttingen er behovet for å få adgang til kvalifisert arbeidskraft, for å komme nærmere kunder og markeder og for å redusere kostnader. Så mye som en fjerdedel av bedriftene i undersøkelsen planlegger åpne avdelinger i utlandet neste år. Det er derfor nærliggende å anta at dette er en utvikling som er i sin spede begynnelse og at farten i globalisering av kunnskapsproduksjon vil øke kraftig fremover.

Det er viktig å understreke at dette er en utvikling som ikke i seg selv er negativ, snarere tvert imot viser materialet at bedrifter som i stor grad øker involveringen i utlandet også vokser i hjemlandet. Poenger er at graden av utflytting vil utfordre sentrale elementer i politikken i Norge, og at innretningen på næringspolitikken bør gjennomtenkes i lys av dette.
En konklusjon er at kunnskapsøkonomien ser ut til å sørge for at økt aktivitetsnivå i økonomien ikke slår like sterkt ut i form av økt pris- og lønnsvekst som før. Ved å flytte oppgaver ut, importere billigere varer utenfra og putte mer kunnskap inn i ressurser som allerede er i bruk, bremses denne effekten. Bedriftene tjener rett og slett penger uten at gevinsten spises opp av høyere lønninger, priser og renter.

Derfor er det særlig fornuftig å bruke ressurser på å stimulere og framskynde utvikling og spredning av ideer. Da kan vi i enda større grad holde et høyt aktivitetsnivå i økonomien ved hjelp av ressurser som allerede er i bruk. Det er i så måte nedslående at den største taperen i årets statsbudsjett er forskningen, og at særlig IKT-forskningen har tapt terreng gjennom mange år. Ny kunnskap er riktignok billig å spre, men den er dyr å fremskaffe. Økt satsing på forskning og innovasjon for å fremskaffe nye ideer og teknologier, er derfor en nødvendig forutsetning for å realisere de ambisiøse velferdspolitiske målsettingene uten at gevinsten spises opp av pris- og kostnadsvekst.

En annen, om enn mer indirekte konklusjon, er at knapphet på arbeidskraft ikke nødvendigvis bare er negativt, fordi det bidrar til å stimulere selskaper til å utvikle nye ideer om bruk av eksisterende ressurser. En politisk hovedutfordring blir snarere å legge til rette for at Norge som nasjon klarer å utnytte og kommersialisere ideene som kunnskapsøkonomien bygger på. I tillegg til en satsning på forskning, handler dette om å skape en politikk og infrastruktur for omstilling der mennesker og ressurser raskt kan mobiliseres til nye oppgaver. På den måten blir raske omstillinger i næringslivet ikke en trussel, men en stor mulighet. Ressurser som allerede er i bruk overføres til mer lønnsomme aktiviteter basert på nye ideer.