Båndbredde er ikke gratis

Denne artikkelen stod i Dagens Næringsliv 3. juni 2007. Skrevet av Foshaug og Chaffey

De siste dagers debatt om at Telenor kobler seg av det såkalte NIX-punktet har skapt store overskrifter og til dels steile fronter. Men hva er det egentlig debatten handler om? Hva er det som skjer med internett som skaper disse interessemotsetningene?

Internett er ikke ett nett, men mange ulike fysiske nett koplet sammen, med noen felles standarder og spilleregler på toppen. Ulike nettleverandører eier noen biter hver av det store puslespillet, og internasjonale standarder sørger for at utveksling av trafikk stor sett foregår smertefritt.

Internetts design er imidlertid ikke tilpasset de kravene til tjenestekvalitet eller sikkerhet som mange nye innholdstjenester krever. Når stadig mer samfunns- og forretningskritiske informasjon bruker Internett, øker kravene til kvalitet og sikkerhet. TV-kanaler må være sikre på at deres tv-sendinger kommer frem til seerne med god kvalitet, bredbåndstelefoni virker ikke dersom det er forsinkelser, bankene må vite at finansielle transaksjoner er sikre, helseforetak må levere pålitelige tjenester, og myndigheter vil være sikre på at borgernes kommunikasjon med det offentlige foregår på sikker måte. Spørsmålet er hvem som skal betale for å oppgradere nettet og garantere disse kravene til kvalitet og sikkerhet.

Debatten om NIX-punktet må sees i dette lyset. Utviklingen er ikke unik for Norge, men følger trender internasjonalt. NIX-samarbeidet var basert på et prinsipp om symmetri i trafikken. I dag er det slik at innholdsleverandører, som for eksempel VG og NRK, distribuerer stadig mer kapasitetskrevende innhold via nettet. Dette stiller helt andre krav til kvalitet enn tidligere og innholdet fra store medieaktører forsyner seg med så mye båndbredde at det kan gå ut over kvaliteten på andre tjenester.

Skal internettleverandører ha insentiver til å bygge ut sine nett, er det ikke urimelig å kreve at aktører som tjener stor penger på nettet bør ha et medansvar for investeringer i nettet som sørger for at innholdet kommer fram til kundene. Det er også i innholdsleverandørenes interesse å utvikle modeller der de som har ekstremt stort behov for båndbredde eller veldig høy kvalitet får anledning til å kjøpe dette. Ellers vil ikke disse tjenestene fungere og alle vil tape, ikke minst de små aktørene. Store mediebedrifter betaler for sin egen distribusjon på andre områder, enten det skjer via fjernsynsmaster eller via avisbud.

At flere store innholdsleverandører er villig til å betale for kvalitet, illustreres ved at det i dag kun er ca 20 % av den nasjonale trafikken som går gjennom NIX-punktet, og ca kun 3 % av Telenors bredbåndstrafikk. All annen trafikk er direkteavtaler mellom internettleverandører. Innholdsleverandører som ikke vil inngå direkteavtaler ber i prinsippet om å kunne få være gratispassasjer uten selv å ta et ansvar for dimensjonering og investeringer i nettet.

Debatten om NIX-punktet er del av en bredere debatt om hvilken modell som er best egnet til å skape innovasjon på nettet. Noen vil hevde at betalings- og prioriteringsmekanismer vil sikre at båndbredden går til dem som har størst behov for den, og at dette igjen vil bidra til å realisere det enorme effektiviseringspotensialet som ligger i bruken av Internett. En prioriteringsmekanisme vil sikre at virksomheter med kritiske behov trygt kan ta i bruk nettet, og at nettets store samfunnsmessige potensial først da vil kunne bli realisert fullt ut. Andre vil hevde at betaling for innhold vil bidra til å undergrave den innovative, skapende og demokratiserende kraften som Internett utvilsomt representerer i dag. At bruk av Internett i dag er billig har bidratt til fremveksten av mange nye kommunikasjonstjenester, til etablering av nye bedrifter og til sterk vekst i økonomien. Motstandere at ytterligere betaling for distribusjon av innhold vil også hevde at dette kan føre til at basisnettet som folk flest bruker blir av dårlig kvalitet, fordi det blir interessant for de store tjenesteleverandørene å investere i egen infrastruktur framfor å betale for noe som gir alle andre samme tilgang.

Vi tror at den beste måten å sørge for at både kunder og leverandører blir vinnere, er å sørge for lave etableringsbarrierer i bredbåndsmarkedet. Når det er flere alternative infrastrukturer å velge mellom, reduseres makten til den enkelt leverandør. I tillegg er det viktig å sørge for at kundene har vilkår som hindrer urimelige bindinger til én leverandør. Det er også viktig å huske på at internettleverandørene ikke har noen interesse av å undergrave kvaliteten på Internett, for eksempel ved å skille mellom hvilke type trafikk som går inn og ut av eget nett. Dersom kvaliteten reduseres, vil trafikken i nettet gå ned og innovasjonen svekkes. En slik strategi vil for internettleverandørene være å sage av greinen man selv sitter på.

Derfor tror vi ikke at mindre trafikk over Nix-punktet representerer noen trussel mot internett. Det bidrar tvert imot til å framskynde en nødvendig avklaring av hvilke forretningsmodeller som må til for å skape et internett som er mer tilpasset fremtidens innhold og tjenester.