Åpen innovasjon

Jeg har den siste tiden prøvd å lære mer om såkalt åpen innovasjon. Inngangsporten til dette temaet har for meg gått via Henry Chesbrough (forfatter av bøkene Open Innovation og Open Innovation - Business Models).

Åpen innovasjon er et konsept som i korte trekk går ut på å endre forretningsmodellen i retning av å slippe flere ideer, konsepter og teknologier utenfra inn i egen utviklingsprosess, og motsatt å åpne for at ideer utviklet i egen bedrift i større grad deles med aktører utenfor egen bedrift (leverandører, kunder, U&H, nettverk etc.).

Åpne innovasjonsprosesser er drevet frem av økt globalisering og konkurranse, som i sin tur bidrar til å redusere produktenes levetid og verdien av egen FoU. Kortere produktsyklus reduserer inntjeningen, og relativt sett dyrere FoU/FoI øker kostnadene ved å utvikle egne produkter og tjenester. Løsningen kan være å åpne innovasjonsprosessen ved å drive mindre egen FoU/FoI, og samtidig sørge for at interne og eksterne ideer og konsepter bidrar til skape nye inntjeningsmuligheter.

En av hovedutfordringene med åpne innovasjonsprosesser er å håndtere rettighetsproblematikken og forretningshemmeligheter knyttet til å dele konsepter og teknologier i de nye markedene og konstellasjonene som oppstår. Chesbrough omtaler disse markedene som "intermediate markets" eller "secondary markets". Et godt norsk begrep kan være "koblingsmarkeder". Mange nye aktører og selskaper har tatt på seg rollen som koblingsagenter hvis hovedformål er å legge til rette for kobling av ideer, konsepter og teknologier uten at noen risikerer å bli lurt. Resultatet kan være økt grad av lisensiering av patenter som har ligget brakk, spinn-offs og joint ventures og nye salgsmuligheter.

Rent politisk mener jeg Chesbroug's tanker viser hvor viktige - men ofte undervurderte - koblingsaktørne er for innovasjonsprosessen i et kunnskapssamfunn, det være seg bl.a. forskningsinstitutter og konsulenter.

Helse trenger IKT

-------
Og når jeg først er i gang legger jeg også inne en artikkel jeg skrev som et tilsvar til Hans Petter Aarseth i Sosial- og helsedirektoratet. Artikkelen stod på trykk i Computerworld 29. februar 2008 (skuddår!)

Rune

-------

Sosial- og helsedirektoratet inviterer i en kronikk i Computerworld 15. februar Abelia til et samarbeid for å løse felles utfordringer ved bruk av it i helsesektoren. Dette har vi takket ja til og direktoratet og Abelia er allerede i gang med å drøfte hvordan et slikt samarbeid kan foregå.

I Sosial- og helsedirektoratets kommentarer til Abelias eBrustad-rapport hevder divisjonsdirektør Hans Petter Aarseth at årsakene til at det tar tid å innføre it i helsevesenet skyldes kompleksiteten i sektoren, og leverandører som ikke makter å levere ønsket funksjonalitet til ønsket tid. Aarseth hevder videre at Norge ligger langt fremme internasjonalt når det gjelder it i helsesektoren.

Abelia mener direktoratets virkelighetsbeskrivelse er en forenkling og har preg av ansvarsfraskrivelse fra myndighetens side. Kompleksiteten i sektoren må ikke gjøre oss blinde for hva som kan gjøres, og at det faktisk ligger et stort forbedringspotensialet i en mer offensiv og samordnet bruk av IKT i helsesektoren. Abelia synes også det er defensivt og feilaktig å peke på leverandørene som den store flaskehalsen når det gjelder bruk av it i helsesektoren.

At manglende samhandling i helsesektoren skyldes sektorens kompleksitet, tar ikke innover seg at ny samhandlings- og integreringsteknologi nettopp har vokst frem de siste årene som et resultat av denne kompleksiteten. Spørsmålet direktoratet bør stille seg er hvorfor ikke slik samhandlingsteknologi er tatt i bruk i stor skala i helsesektoren. Svaret er definitivt ikke leveringsudyktige leverandører, men snarere å finne i fragementerte og uklare styringsstrukturer og ulike finansielle strukturer i helsesektoren, slik Abelias evaluering basert på myndighetenes egne kilder har dokumentert. I tillegg er det jo vitterlig myndighetene selv som har makt til å endre det regelverket som i dag hindrer effektiv samhandling i sektoren.

Hovedutfordringen i helsesektoren er ikke it-leverandørene, men snarere slik lederen for Nasjonalt senter for telemedisin uttrykte det i en kronikk i Nordlys i fjor; at IKT-utviklingen i helsevesenet preges av fragmentering og et svarteperspill der uklare styringslinjer, roller og ansvar fører til et digitalt lappeteppe med mange løsninger som ikke kommuniserer med hverandre. Informasjon om deg som pasient er fortsatt knyttet til ”ditt” sykehus, og kan ikke sendes – selv i akutte situasjoner – mellom to forskjellige sykehus i samme by. Så langt Abelia har brakt på det rene er Norge det eneste landet i Norden som ikke klarer å få til løsninger der informasjonen deles elektronisk mellom sykehusene.

Kompleksiteten i sektoren og udyktige leverandører er videre ikke årsaken til at fem regionale helseforetak har kjøpt elektroniske pasientjournaler fra tre ulike leverandører, uten at det er stilt krav om at pasientinformasjon skal kunne overføres mellom sykehusene. Kompleksiteten og udyktige leverandører er ikke årsaken til at ingen norske eller internasjonale leverandører av samhandlingsteknologi har mottatt nasjonale eller regionale anbud. Løsningen på en mer effektiv bruk av IKT i helsesektoren ligger hos bestilleren og de politiske myndighetene. Elementer i denne løsningen er krav til bruk av åpne standarder, krav til innkjøp og bruk av den mest moderne teknologien, kritisk gjennomgang og fjerning av legale flaskehalser, etablering av sikkerhetsløsninger, smidig innkjøpsdialog og incentiver og forretningsmodeller som stimulerer til samhandling.


Når det gjelder direktoratets påstand om at Norge ligger langt fremme mht bruk av it i helsesektoren, så er det kanskje en påstand som var gyldig for ca ti år. Mangfoldet i innføring og bruk av it-løsninger i primærhelsetjenesten, pleie- og omsorgstjenesten og i helseforetakene gjorde at vil lå i front for ti år siden. I dag fører det samme mangfoldet til at vi er akterutseilt fordi vi ikke i tilstrekkelig grad klarer å utnytte de store investeringene i eksisterende systemer ved bruk av moderne teknologi som er kommet de siste årene.

Det er for så vidt betegnende når direktoratet snakker om det store meldingsløftet som det som skal sørge for ”hensiktsmessige it-løsninger i denne viktige sektoren”. Allerede på 80-tallet førte elektronisk meldingsformidling til at man erstattet papirkopier med elektroniske kopier, uten at det gjorde informasjonen mer oppdatert. Målet må være å ta i bruk sikre nettbaserte fellesløsninger som oppdateres i sanntid, slik at ulike nivåer i helsevesenet kan få tilgang til oppdatert informasjon når de har behov og ikke når de får en melding.

Abelia er tilfreds med at Aarseth understreker at viljen til sterkere styring, koordinering og samarbeid er til stede, og at sentrale aktører nå uttrykker støtte til felles nasjonale mål for it i helsesektoren. Abelia representerer IKT-leverandører som kan bidra til å oppnå nasjonale mål i helsesektoren gjennom å redusere utgiftene og øke kvaliteten gjennom hele pasientforløpet.

Full samling på nettet

-----------
Nå er det en stund siden jeg har lagt inn noe på min blogg. Denne artikkelen stod på trykk i Aftenposten 24. januar og er skrevet sammen med Paul Chaffey.

Rune

-----------
Tenk deg en situasjon der du med sikker tilgang kan logge deg på et offentlig nettsted og få ordnet alt som har med barnehageplassen for din yngste datter, skoleplassen og SFO for ”eldstemann”, og på samme nettsted få ordnet nytt pass og førerkort til deg selv uten å måtte tilbringe timer i kø på offentlige venteværelser.

Er dette mulig? Svaret er ja. Det er ikke bare mulig, men helt nødvendig å få til en bedre samordning i offentlig sektor. Det er nødvendig bl.a. fordi et økt antall eldre i befolkningen vil bety et stadige sterkere press på ressursene i offentlig sektor, og det er nødvendig fordi andelen som mottar lønn eller støtte fra det offentlige de siste 30 årene har økt på bekostning av sysselsatte i privat virksomhet.

Aktiv bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) vil bedre samspillet mellom ulike enheter i offentlig sektor og med omverden. Legger man til at bruk av elektroniske løsninger reduserer kostnadene og øker kvaliteten på offentlige tjenester, så forstår man hvorfor enhver regjering bør satse på IKT for å fornye offentlig sektor.

Men veien til en offentlig sektor preget av mer samhandling og gjenbruk av data er lang. Problemet er ikke mangel på teknologi, men utfordringer knyttet til samordning. I dag er ikke tjenestene tilpasset brukernes behov, men hvordan det offentlige har organisert seg. Offentlig sektor har preg av selvstyre for etater og kommuner, noe som ifølge Statistisk sentralbyrå innebar at det i 2005 var 341 statlige etater med selvstendig avgjørelsesmyndighet på IKT-området. I tillegg har 431 kommuner og 19 fylkeskommuner den samme selvstendigheten. Når disse offentlige virksomhetene har ulike fagsystemer som i stor grad ikke snakker sammen, betyr det ekstra kostnader for det offentlige og frustrerte brukere.

Abelia har i to rapporter nylig evaluert status for myndighetenes arbeid med fornying av offentlig sektor. Hovedkonklusjonene er at Norge ikke har lykkes med å fornye offentlig sektor ved bruk av IKT, og at det på helsesektoren er liten eller ingen fremdrift på 13 av de 16 indikatorene Abelia har vurdert.

Abelias mener det særlig er fire forhold som myndighetene bør ta tak i:

1. Sats på økt gjenbruk av offentlige data. På den tekniske siden handler dette særlig om etablering av åpne standarder for meldingsutveksling og av teknologi og prinsipper for samhandling. Gevinstene ved økt gjenbruk er en mer effektiv offentlig sektor og brukere som slipper å kontakte ulike offentlige virksomheter for å be om – eller levere – de samme opplysningene flere ganger.

2. Etabler elektroniske løsninger for identifikasjon og signatur. Skal kontakten mellom det offentlige og brukerne ”ta av” og gevinstene ved gjenbruk matrealisere seg, vil sikre systemer være helt sentrale. I dag eksisterer det allerede løsninger for elektronisk identifikasjon i markedet som kan benyttes opp mot offentlig tjenester. Ved å gjenbruke løsninger som er utbredt i markedet vil det offentlig kunne få en rask, kostnadseffektiv og sikker tilgang til nettsteder.

3. Få flere avanserte offentlige tjenester på nett. I dag er det kun ca 5 % av statlige og kommunale virksomheter som tilbyr interaktive tjenester på nett der brukerne enkelt kan ”kommunisere” med det offentlige. Dette henger til dels sammen med utfordringene knyttet til å få på plass gjenbruk og samhandling av offentlig data, men trolig også mangel på en bevisst strategi og visjon for elektronisk samhandling.

4. Økt satsing på elektronisk innkjøp og elektronisk handel i offentlig sektor. Offentlige innkjøp tilsvarer årlig ca 276 mrd, hvorav 120 mrd er relatert til driftsinnkjøp. I dag er det kun ca 1,5 mrd som omsettes på markedsplassen ehandel.no, og det er kun ca 1/3 av offentlig virksomheter som har strategier og planer for sine innkjøp som inkluderer elektroniske forretningsprosesser. En bevisst satsing på elektronisk innkjøpsprosesser vil kunne redusere ressursbruken i det offentlige, og samtidig gjøre leveransene enklere og mer oversiktelig for næringslivet.

Myndighetene har i lang tid jobbet med forholdene Abelia her har lagt vekt på, men det er foreløpig liten fremgang på tross av god kunnskap om tekniske utfordringer og løsninger. Kanskje tyder dette på at den største utfordringen ikke er av teknisk karakter, men av politisk karakter og dreier seg om å utfordre selvstyrte offentlige etater og kommuner. Da blir i så fall spørsmålet om den rød-grønne regjeringen har den viljen som skal til for å få til en nødvendig fornying av offentlig sektor.