De fem friheter

At EU er basert på de fire friheter er vel kjent i et land som har vært gjennom to folkeavstemninger om medlemskap. At en femte frihet, nemlig kunnskap, er i ferd med å legges til er mindre kjent.

At kunnskapen skal være fri er ingen selvfølgelighet, og det er derfor gledelig at EU det siste året har lagt vekt på å fremme fri spredning av den viktigste innsatsfaktoren i vår moderne økonomi.

Fri bevegelser av varer, kapital og personer har vi blitt vant til via EØS-avtalen og Schengen-avtalen, og på stadig flere områder også fri bevegelse av tjenester, noe debatten om tjenestedirektivet har vist.

Lanseringen av kunnskap som den femte friheten har sitt utspring i EUs Lisboa-strategi. For ganske nøyaktig ett år siden, 20. november 2007, lanserte EU-kommisjonen ideen om "A single market for 21st century Europe". Dette har ført til flere konkrete politikkforslag for et kunnskapssamfunn.

Hvorfor kunnskap? Hvorfor nå?
Ifølge EUs forskningskommisær Janez Potočnik er følgende faktorer viktige:
1. Det eksisterer i dag barrierer for forskning, f.eks. knyttet til forskermobilitet.
2. Globaliseringen av FoU. Kina og India er mer attraktive for FoU-investeringer enn Europa. USA er en sterkere kraft i FoU-sammenheng enn fragementerte EU-land.
3. Sammen står vi sterkere. Ved å samle ressursene i EU kan den totale velferden øke.
4. Kunnskap og immaterielle verdier har fått økt betydning for vekst og velstand, og det er derfor behov for å vurdere om kunnskapen sirkulerer tilstrekkelig fritt i det indre marked.

I Norge skal Kunnskapsdepartementet lansere en stortingsmelding om forskning til neste år, og Tora Aasland har bedt om innspill. Jeg for min del savner en kunnskapsmelding. Mitt håp er at minister Tora Asland klarer å løfte forskningsmeldingen bort fra en ensidig diskusjon om forskningmål (3 prosent av BNP, organisering av sektoren etc), og over til en diskusjon om hvilken plass forskningen skal spille i kunnskapssamfunnet.

Ja til den femte friheten også i Norge!

Løp å kjøp

Akjsemarkedet liker ikke risiko, særlig ikke i disse tider. At Telenor nettopp nå lanserer et gigantisk oppkjøp i indiske Unitech Wireless, er modig og visjonært. Jeg heier på Baksaas (og på staten som majoritetseier).

Telenor er det telekomselskapet i OECD-landene som ha tatt størst risiko i sine utenlandsinvesteringer, og lykkes med det.

Jeg tror at Telenors strategiske vurderinger er basert på et par enkle premisser: i) den politiske risikoen ved å investere i "emerging markets" er mindre enn hva folk tror,og ii) markedspotensialet er større enn hva folk tror. Dersom man i tillegg legger til at: a) markedspotensialet i Norge og vestlige land er i ferd med å bli uttømt på mobilsiden, og b) det blir for dyrt for et lite selskap å kjempe om mobilkonsesjoner i politisk trygge, velstående land med stabile demokratier, så gir konklusjonen seg selv: Ta større risiko enn de andre. Og i India bor det over 1 milliard mennesker. Selv med en moderat velstandsøkning de neste 10-20 årene vil markedspotensialet være enormt! Neste land ut er Vietnam!? "Then we take ..."

Det oppsiktsvekkende med denne strategien er vel så mye alliansen mellom staten som majoritetseier og Telenors visjonære ledere. At den rød-grønne regjeringen sier seg villig til å punge ut med flere milliarder kroner for å finansiere kapitalutvidelsen, er spenstig og sier relativt mye om hvordan statskapitalismen har utviklet seg i en globalisert verden.

Telenor kunne trolig ikke foretatt denne manøveren uten staten.