Velkommen til en ny økonomi

Handel med varer og tjenester

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Tue, 28 Apr 2009 07:15:00 +0000

Jeg har lest mange utredninger om tjenesteøkonomien, men få har gitt meg så mye innsikt som Hildegunn Kyvik Nordås' (bildet) artikkel i siste utgave av Samfunnsøkonomen (Nr. 3. 2009).

Det er ikke lett å yte rettferdighet til artikkelen i denne bloggen, men jeg skal gi noe "hotshots":

Tjenester utgjør 70% av verdens BNP, men bare 20% av verdenshandelen. Dette betyr rett og slett at det handles mye mindre i tjenester enn i varer, og at tjenester primært konsumeres innenfor nasjonalstatens grenser. Dette kan bety at vekstpotensialet ligger i tjenesteliberalisering, dvs. fjerning av nasjonale barrierer.

I perioden 1970-2005 har verdien av handel med varer økt fra 59-139%. Samme vekst for tjenester er fra 12-16%. Det betyr at den internasjonale konkurransen har økt for både varer og tjenester, men utrolig mye mer for varer. Tjenester er mao langt mindre utsatt for internasjonal konkurranse.

Det er stor komplementaritet i handelen med varer og tjenester. Dette betyr at handelen med varer har blitt mer tjenesteintensivt over tid. Årsaken er at at økt handel med varer krever i) bedre logistikk og koordinering, ii) økt markedssegmentering som igjen krever økt behov for overvåking og markedsføring, iii) økt regulering som betyr mer arbeid med standarder, dokumentasjon, merking etc., iv) økt mulighet for å bruke vareleveranser som plattform for å levere tjenester, og v) økt behov for vedlikehold og service.

Gitt at tjenester utgjør så mye av BNP, men så lite av verdenshandelen, så gir det seg selv at liberalisering av tjenestesektoren er helt vesentlig for å få fart i verdensøkonomien. Ikke rart India er pådriver for å få smidigere regulering av arbeidsmigrasjon på tvers av land. India har behov for å kunne sende sine dataeksperter til indiske selskaper etablert i USA, Europa, Kina og Japan.

Det er vel også nærliggende å konkludere med at en tjenesteøkonomi er mer robust enn en vareøkonomi, fordi den er vanskeligere å utkonkurrere. Det å bygge inn økt grad av kunnskap og tjenester på grunnlag av (rå)varer vil derfor være en smart strategi, noe Norge i stor utstrekning har lykkes med.

Man skal imidlertid ikke se bort fra at standardiseringen av tjenester (standardiserte utdannelser, helsetjenester etc) vil føre til økt internasjonal konkurranse på tjenester i fremtiden, slik at man blir nødt til å strekke seg ytterligere for å lykkes også i den globale tjenestekonkurransen.

Er Høyre et parti for teknologi- og kunnskapssamfunnet?

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Tue, 21 Apr 2009 08:55:00 +0000

Høyre er et konservativt parti. Tankegodset stammer bl.a. fra Edmund Burke's kritikk av den franske revolusjonen. Edmund Burke mente f.eks. at folks fordommer var et gode, og at for mye opplysning og informasjon førte til at folk ble opprørske, noe som ikke var bra.

Samfunnet skal i hovedsak bevares som det er og endringer skal skje gradvis ved at den beste politikken og de beste ordningene overlever fra generasjon til generasjon. Denne tilnærmingen til politikk synes jeg har mye for seg.

Spørsmålet er om Høyres politikk står seg i dagens teknologi- og kunnskapssamfunn hvor endringer ikke bare skjer gradvis, men i rasende og disruptivt tempo. Etter å ha lest diverse uttalelser om Pirat Bay-dommen, er jeg i tvil om Høyres konservatisme er egnet til å møte teknologi- og kunnskapsøkonomiens utfordringer.

Høyre sier rett ut i dette innlegget i Dagbladet at med dem i regjeringskorridorene vil fildelerne få det vanskeligere. Høyre anklager regjeringen for å ha sviktet norske kunstnere og kulturarbeidere. Det er ikke vanskelig å være enig med Høyre og andre i at man ikke skal bryte loven, og man skal selvfølgelig ikke stjele. Sånn sett var det kanskje ikke overraskende at Pirat Bay-gutta ble dømt.

En lov er imidlertid mer enn rett og galt, den handler også om legitimitet og til syvende og sist om politikk. Høyre synes ikke bare å mene at det var rett at Pirat Bay-gutta ble dømt, men også at loven bør forbli som den er på tross av at loven understøtter film- og platebransjens manglende evne til å tilpasse seg ny teknologi, og på tross av at over 25 millioner mennesker har brukt Pirat Bay. Øyvind Solstad i NRK Beta hevder at film- og platebransjen ikke har noen grunn til å være fornøyd med dommen, og han skriver her hvordan de burde ha møtt utfordringen fra den nye teknologien. Jeg oppfordrer alle å lese dette glimrende innlegget av Øyvind Solstad i NRK Beta.

Høyres problem er at de ikke tar inn over seg at Pirat Bay ikke kun handler om piratvirksomhet, men like mye om hvilket syn man har på teknologi og tilgjengelighet, folkelig mobilisering og sosial dynamikk. Høyre står i sin konservatisme i fare for å forsvare en bransje som - for å sitere Solstad - har en "hodeløs strategi ... [som] har innhold alle vil ha, men [som] de ikke klarer å selge oss på en ordentlig måte".

Det er synd for Høyre at de ikke ser dette, fordi det handler om en ny generasjon velgere som definitivt ikke kommer til å stemme Høyre. Kanskje er det på tide å forlate Edmund Burke's konservatisme, og heller tilpasse politikken til dagens teknologi- og kunnskapssamfunn.

Piratene kommer

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Fri, 20 Feb 2009 14:10:00 +0000

Denne uken ble det satt foreløpig sluttstrek i saken mot fildelingsselskapet The Pirat Bay. Selve dommen ventes å falle i midten av april, men saken vil trolig bli anket og pågå i rettsapparatet i flere år fremover. Musikk- og filmindustrien har krevd 117 mnok i erstatning for brudd på opphavsretten for det de mener er ulovlig distribusjon av bl.a. film og musikk, og at gründerne bak Pirat Bay straffes med fengsel i ett år. Gründerne hevder de kun har laget en teknologi som gjør fildeling mulig, og at de som distributør ikke kan stå til ansvar for at det også er ulovlig materiale som distribueres. Spørsmålet domstolen skal ta stilling til er bl.a. om gründerne med hensikt eller uaktsomt har medvirket til å gjøre opphavsbeskyttet innhold tilgjengelig.

Denne saken handler imidlertid om mye mer enn nedlasting og deling av film og musikk. Saken er på mange måter en prøvestein på hvordan vi som samfunn skal håndtere det faktum at Internett (og IKT generelt) gjør spredning og deling av kultur og kunnskap mulig på måter som det ikke finnes paralleller til i historien.

Internett har blitt selve den grunnleggende kunnskapsinfrastrukturen for det moderne samfunn, en infrastruktur som i stor grad er tilgjengelig for alle. Potensialet for å skape og dele basert på egne og andres ideer, produksjoner og kunnskap har økt i takt med Internetts utbredelse og kapasitet, og i takt med reduserte priser på kjøp og bruk av teknologi. Internett-økonomien bryter på mange måter med den industrielle økonomiens logikk, der knappe naturressurser er grunnlag for verdiskaping. Internett-økonomien baserer seg i stedet i stor grad på innsatsfaktorer som øker ved økt bruk, dvs. ideer, kunnskap og kreativitet.

Pirat Bay-saken er derfor ikke kun et spørsmål om piratene har brutt opphavsretten ved å gjøre ulovlig innhold på Internett tilgjengelig. Saken dreier seg om sentrale verdispørsmål knyttet til hvordan vi i en Internett-økonomi skal legge til rette for at mest mulig kultur og kunnskap blir tilgjengelig for flest mulig mennesker. Det er derfor denne saken følges over hele verden og det er derfor den vekker mye engasjement.

I Sverige har temperaturen rundt disse spørsmålene ikke bare ført piratene inn i rettsalen, men også til etablering av Piratpartiet. Piratpartiet er dannet med utgangspunkt i de utfordringene Internett fører til knyttet til deling av kultur, tilgang på kunnskap og overvåkingsamfunnet. I praktisk politikk dreier dette seg bl.a. om opphavsrett, patentregimer, tekniske beskyttelsessystemer, personvern og programvare. Piratpartiet er i dag ifølge egne utsagn det største partiet utenom Riksdagen, og har siden Pirat Bay-saken startet vokst betraktelig i antall medlemmer. Dersom Pirat Bay taper rettsaken, skal man ikke se bort fra at Piratpartiet blir representert i Riksdagen ved neste valg.

I musikk- og filmbransjens kamp mot Pirat Bay ligger en defensiv strategi som går ut på å forsvare eksisterende lukrative forretningsmodeller, selv om teknologien har løpt fra disse modellene. BitTorrent teknologien har vist seg å være en effektiv teknologi for deling av filer på Internett, og bransjen hadde vært tjent med å bidra til gode løsninger basert på denne teknologien snarere enn å bekjempe dens brukere med jussens virkemidler. Musikk- og filmbransjen må, som andre bransjer som er stilt overfor disruptive endringer, finne nye måter å sikre inntjening på, f.eks. ved å øke prisene og frekvensene på konserter eller å bruke den beste teknologien på måter som ivaretar deres interesser best mulig.

Det er over 25 millioner brukere av Pirat Bay og antallet vokser nesten eksponentielt. Uansett utfallet av dommen vil alle disse brukerne fortsette å benytte de mulighetene som Internett og ny teknologi skaper. Å bruke juridiske virkemidler for å bekjempe denne utviklingen, vil kunne bety økt overvåking av Internett på bekostning av personvernet, på bekostning av nye og verdiskapende forretningsmodeller og på bekostning av mest mulig kultur og kunnskap til flest mulig mennesker.

Bla bla om samfunnsansvar

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Sat, 31 Jan 2009 13:48:00 +0000

Regjeringen - ved hele tre statsråder - lanserte nylig stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar, se meldingen her. Meldingen kan i korte trekk karakteriseres som både lite intressant og lite relevant. Meldingen er lite interessant fordi den kun er en slags oppsummering av de forventningene og oppfordringene regjeringen har til næringslivet. Meldingen sier ingen ting om de faktiske dilemmaene bedrifter kan komme opp i, og der bedrifter kanskje må avveie forholdet mellom inntjening og moral når det ikke lønner seg å handle moralsk riktig. Det er dette som er virkeligheten til bedrifter som bl.a. Telenor og StatoilHydro.

På de områdene meldingen er konkret - som styrket kontakt og diskusjon mellom myndigheter og næringsliv, samt at Innovasjon Norge skal få en styrket rolle – er jeg redd den ikke er særlig relevant. Meldingen røper en naiv tiltro til myndighetens rolle som rådgiver og veileder i slike spørsmål. Myndighetene vil trolig være en lite egnet rådgiver fordi samfunnsansvar som regel handler om enkeltsituasjoner av gråsoner og ikke svart-hvit, fordi myndighetene som regel vil være mer forsiktig enn det er grunnlag for (i tilfelle noe kan gå galt), og fordi investeringsbeslutninger ofte må tas kjapt og bedriftene er nødt til å handle ut fra den informasjonen man har der og da.

Et annet ankepunkt mot meldingen er at den tilnærmer seg samfunnsansvar på et strukturnivå. Som de fleste vet består bedrifter av individer, og etikk og moral må forankres på et individnivå. Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre enn det svakeste nivået til individene som jobber der. Jeg etterlyser altså et annet utgangspunkt. Bedrifters samfunnsansvar er egentlig individers samfunnsansvar. Mer av meldingen burde diskutert hvordan man skal øke bevisstheten, motivasjonen og treningen til enkeltindivider mht å treffe moralske valg. Vanskelig ja, men kanskje derfor bør moralske dilemmer være en del av skolepensum (og ikke bare en del av pensum på masterstudier i økonomi og ledelse som meldingen faktisk nevner).

Finn min bolig

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Fri, 16 Jan 2009 15:47:00 +0000

Finn.no er en suksess. Og som alle suksesser som er blitt enerådende på markedet må de reguleres. Dette har Konkurransetilsynet funnet ut, og fornyingsministeren lager nå forskrift som skal sikre alle - og ikke bare eiendomsmeglere - mulighet til å legge ut sin bolig for salg på Finn.no.

Du kan jo legge ut bilen din, barnevogna og kommoden og alt slags mulig skrot på Finn.no, så hvorfor ikke boligen?

Jeg har sett litt på argumentene i saken basert på avisen "DnBNOR EiendomsMarkedet"(16 jan 2009):

Konkurransetilsynet: Dagens praksis reduserer forbrukernes valgmuligheter knyttet til kjøp og salg av bolig. En åpning av dette markedet styrker konkurransen og fører til lavere priser.

Forbrukerrådet: Mye av de samme argumentene som Konkurransetilsynet. I tillegg tror de at kvaliteten på annonsene som legges ut på Finn.no i stor grad vil standardiseres, slik at kvalitetsforskjellene ikke blir av betydning.

Finn.no: Forbrukerne vil ha større trygghet ved å handle via meglere enn via privatpersoner.

Eindomsmeglerforeningen: Forbrukerene kan komme til å bli utsatt for villedende reklame om alle får lik tilgang til Finn.no. Privatpersoner vil ikke være underlagt krav til markedsføring og informasjon slik meglerne er. Meglerne får i tillegg store rabatter pga stort volum, noe privatpersoner ikke kan oppnå.

Jeg mener at argumentene til Finn.no og Eiendomsmeglerforeningen er typiske argumenter for selskaper og bransjer som forsvarer monopoler, og som historisk ikke har vist seg å holde stikk verken for tele-, post-, eller bokmarkedet.

Jeg heier derfor på fornyingsminister Heidi Grande Røys. En åpning av dette markedet - som de fleste andre markeder - vil føre til økt kreativitet og nye løsninger. En åpning av dette markedet vil trolig også styrke tilliggende markeder som skal hjelpe vanlige folk å legge ut boligen sin på nett.

Denne artikkelen i Digi.no gir noen argumenter som støtter de sistnevnte argumentene.

Google-søk forurenser

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Mon, 12 Jan 2009 13:36:00 +0000

Ja, det var faktisk det som stod i en liten notis i Aftenposten i dag. En fysiker fra Harvard, Alex Wissner-Gross, har funnet ut at du bruker like mye energi når du utfører to søk på Google fra en stasjonær datamaskin som når du koker deg en kopp te. Mengden karbondioksid som genereres er omtrent det samme. Forklaringen er at Google drifter enorme datasentre i ulike deler av verden som alle bruker store mengder energi.

Med den enorme mengden med søk på Google daglig er det ikke rart at den globale it-industrien slipper ut like mye karbondioksid som luftfarten (ca 2% av totale CO2 utslipp). Da er det bare en ting å gjøre: Det må innføres miljøavgift for hvert søk på Google :-). Her ligger jo muligheten for uante skatteinntekter. Rart ikke Finansdepartementet har tenkt på dette allerede.

Mer informasjon om disse noe overraskende funnene kan du finne ved å lese Times Online.

Tobin hva?

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Fri, 19 Dec 2008 12:43:00 +0000

Har du hørt om Tobin? Han het faktisk James Tobin og var (døde 2002) en amerikansk økonom som på 70-tallet foreslo å innføre skatt på globale valutatransaksjoner, kjent som Tobin-skatten.

I dagens Aftenposten tar professor Dani Rodrik (bildet) ved Harvard-universitetet til orde for å innføre en slik skatt. Dani Rodrik er kjent for å være skeptisk til de som hevder at globaliseringen er en slags naturlov. Rodrik skriver i Aftenposten at en skatt på f.eks. 0,25% på globale valutatransaksjoner vil redusere det han kaller urimelig kortsiktig spekulasjon, og at skatten kan finanisere gode formål som vaksiner og genrell u-hjelp. Et slags økonomisk kinderegg.

Globaliseringskritikken, særlig representert ved Attac, som oppstod med fornyet styrke rundt år 2000, har omfavnet ideen om en slik skatt. Andre har vært skeptiske, fordi de mener forslaget er urealistisk og vanskelig å gjennomføre, og at de negative konsekvensene overstiger de positive.

Jeg tror at Rodrik har rett i en ting, at globaliseringen ikke er en naturlov. Dersom det er politisk vilje i de landene med politisk tyngde, så kan mange såkalte økonomiske og politiske naturlover endres. Selv om Tobin-skatten i utgangspunktet er en god ide, tror jeg imidlertid at den neppe lar seg gjennomføre, så lenge de landene som ikke tjener på en slik skatt er de landene med størst tyngde i internasjonal politikk. Realpolitikken gjelder, uansett.

Og ikke glem at globaliseringen har vært en stor suksess. Globaliseringen har økt velferden for både fattig og rik, og negative utslag av globaliseringen må møtes med politikk for å avbøte disse utslagene, og ikke med en politikk som søker å avskaffe hele markedsøkonomien og globaliseringen.

Her synes Attac-bevegelsen å ha gått seg noe vill, noe også James Tobin pekte på i et intervju med Der Spiegel 3. september 2001. Tobin sier der at ”the loudest applause is coming from the wrong side. Look, I am an economist and, like most economists, I support free trade."

Mislykket telepolitikk

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Wed, 03 Dec 2008 08:55:00 +0000

Siden Telenor og Netcom fikk konsesjon til å bygge mobilnett i Norge har det vært en politisk målsetting å legge til rette for flere konkurrerende mobiltilbydere. I dag, 15-20 år senere, kan vi slå fast at denne politikken ikke har lykkes.

Ved utgangen av første halvår 2008 hadde Telenor og NetCom en andel på omlag 73 prosent av abonnentene. Telenor hadde ca 53 % og Netcom ca 20 %. De resterende abonnentene var delt mellom Tele2 (8,5 %), Chess (7 %), OneCall (3 %), Lebara og Ventelo (ca 2,5 % hver), pluss en drøss med småtilbydere.

Selv om dette tilsynelatende er mange tilbydere, er noe av problemet at veldig få av dem har egne nett. I tillegg er Chess eid av Netcom (eller TeiaSonera om man vil). De eneste skikkelige utfordrerne er Tele2 og Network Norway (eier tilbydere som OneCall og Lebara). Ventelo eies i dag av Bredbåndsalliansen.

Hva står vi da igjen med? To store aktører og et par små utfordere.

Det er derfor nærliggende å konkludere med at reguleringen av mobiltelefoni i Norge har gjort det umulig å bygge opp en skikkelig konkurrent meg eget nett. Reguleringen skulle skape bærekraftig konkurranse (noe som forutsetter flere mobilnett). I stedet har den skapt en form for pengeflytting mellom noen få selskaper.

Jeg tror noe av forklaringen er at myndighetene i Norge (og Eftas overvåkingsorgan) har hatt for stort søkelys på prisregulering (særlig termineringspriser) og konkurranse på kort sikt.

Norge er et lite land hvor det i utgangspunktet er dyrt å bygge infrastruktur. En for ensidig vektlegging av lave priser vil redusere inntjeningen og muligheten for å bygge eget mobilnett. Selv ikke et samarbeid mellom Tele2 og Network Norway gjør det regningssvarende å bygge mobilnett. Uten konkurranse mellom tilbydere med egne nett vil man for alltid være avhengig av at myndighetene regulerer prisene, i stedet for at konkurransen mellom likeverdige aktører automatisk presser prisene ned.

Men da har kanskje Post- og teletilsynet nådd sitt mål.....

De fem friheter

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Wed, 19 Nov 2008 10:00:00 +0000

At EU er basert på de fire friheter er vel kjent i et land som har vært gjennom to folkeavstemninger om medlemskap. At en femte frihet, nemlig kunnskap, er i ferd med å legges til er mindre kjent.

At kunnskapen skal være fri er ingen selvfølgelighet, og det er derfor gledelig at EU det siste året har lagt vekt på å fremme fri spredning av den viktigste innsatsfaktoren i vår moderne økonomi.

Fri bevegelser av varer, kapital og personer har vi blitt vant til via EØS-avtalen og Schengen-avtalen, og på stadig flere områder også fri bevegelse av tjenester, noe debatten om tjenestedirektivet har vist.

Lanseringen av kunnskap som den femte friheten har sitt utspring i EUs Lisboa-strategi. For ganske nøyaktig ett år siden, 20. november 2007, lanserte EU-kommisjonen ideen om "A single market for 21st century Europe". Dette har ført til flere konkrete politikkforslag for et kunnskapssamfunn.

Hvorfor kunnskap? Hvorfor nå?
Ifølge EUs forskningskommisær Janez Potočnik er følgende faktorer viktige:
1. Det eksisterer i dag barrierer for forskning, f.eks. knyttet til forskermobilitet.
2. Globaliseringen av FoU. Kina og India er mer attraktive for FoU-investeringer enn Europa. USA er en sterkere kraft i FoU-sammenheng enn fragementerte EU-land.
3. Sammen står vi sterkere. Ved å samle ressursene i EU kan den totale velferden øke.
4. Kunnskap og immaterielle verdier har fått økt betydning for vekst og velstand, og det er derfor behov for å vurdere om kunnskapen sirkulerer tilstrekkelig fritt i det indre marked.

I Norge skal Kunnskapsdepartementet lansere en stortingsmelding om forskning til neste år, og Tora Aasland har bedt om innspill. Jeg for min del savner en kunnskapsmelding. Mitt håp er at minister Tora Asland klarer å løfte forskningsmeldingen bort fra en ensidig diskusjon om forskningmål (3 prosent av BNP, organisering av sektoren etc), og over til en diskusjon om hvilken plass forskningen skal spille i kunnskapssamfunnet.

Ja til den femte friheten også i Norge!

Løp å kjøp

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Fri, 07 Nov 2008 09:50:00 +0000

Akjsemarkedet liker ikke risiko, særlig ikke i disse tider. At Telenor nettopp nå lanserer et gigantisk oppkjøp i indiske Unitech Wireless, er modig og visjonært. Jeg heier på Baksaas (og på staten som majoritetseier).

Telenor er det telekomselskapet i OECD-landene som ha tatt størst risiko i sine utenlandsinvesteringer, og lykkes med det.

Jeg tror at Telenors strategiske vurderinger er basert på et par enkle premisser: i) den politiske risikoen ved å investere i "emerging markets" er mindre enn hva folk tror,og ii) markedspotensialet er større enn hva folk tror. Dersom man i tillegg legger til at: a) markedspotensialet i Norge og vestlige land er i ferd med å bli uttømt på mobilsiden, og b) det blir for dyrt for et lite selskap å kjempe om mobilkonsesjoner i politisk trygge, velstående land med stabile demokratier, så gir konklusjonen seg selv: Ta større risiko enn de andre. Og i India bor det over 1 milliard mennesker. Selv med en moderat velstandsøkning de neste 10-20 årene vil markedspotensialet være enormt! Neste land ut er Vietnam!? "Then we take ..."

Det oppsiktsvekkende med denne strategien er vel så mye alliansen mellom staten som majoritetseier og Telenors visjonære ledere. At den rød-grønne regjeringen sier seg villig til å punge ut med flere milliarder kroner for å finansiere kapitalutvidelsen, er spenstig og sier relativt mye om hvordan statskapitalismen har utviklet seg i en globalisert verden.

Telenor kunne trolig ikke foretatt denne manøveren uten staten.

Nobelprisen i økonomi til Paul Krugman

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Mon, 13 Oct 2008 18:56:00 +0000

Paul Krugman fikk prisen for sine bidrag innenfor internasjonal handel og økonomisk geografi. Krugman er også kjent for sin kritikk av den "nye økonomien" på slutten av 90-tallet.

I og med at jeg har vært så frimodig å kalle min blogg for "Ny økonomi", maner prisen til ettertanke. Krugman mente den "nye økonomien" på 90-tallet var basert på markedsføring og ikke reelle verdier, og at dotcom-kollapset minnet oss på at den gamle økonomien og materielle verdier fortsatt var det viktigste.

Many highly touted New Economy companies, it turned out, were better at promoting their images than at making money — although some of them did pioneer new forms of accounting fraud. After that came the oil shock and the food shock, grim reminders that we’re still living in a material world.

Det er ikke vanskelig å være enig med Krugman i dette utsagnet som en analyse av dotcom-bølgen for 10-15 år siden. I 2008 ser imidlertid Krugman annerledes på dette. I et innlegg i New York Times bruker han en del spaltemeter på å beskrive hvordan den "nye økonomien" faktisk påvirker samfunnet og forretningsmodeller på en ny og gjennomgripende måte.

Bit by bit, everything that can be digitized will be digitized, making intellectual property ever easier to copy and ever harder to sell for more than a nominal price. And we’ll have to find business and economic models that take this reality into account. It won’t all happen immediately. But in the long run, we are all the Grateful Dead.

"Greatful Dead" betyr i denne sammenheng hvordan man kan tjene penger på å gi bort programvare og andre digitale produkter gratis, for å kunne øke inntjeningen på tilgrensende områder.

Det kan virke som om Krugman er blitt inspiret av Chris Anderson's (bildet) bok "Long Tail" og artikkel i Wired om hvorfor "gratis" er fremtidens forretningsmodell.

Det er gledlig å se at en økonom verdig en nobelpris ser at den nye økonomien er en realitet, dog 10-15 år etter dens tilsynelatende endelikt. Velkommen etter Paul Krugman!

80 millioner kr til eID

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Wed, 08 Oct 2008 16:28:00 +0000

Regjeringen bevilger i årets statsbudsjett 80 MNOK til utvikling av felles elektronisk identifikasjon. Målet er å gjøre det enkelt å bruke offentlige tjenester på nettet. Det er gledelig at det satses på det som kanskje er den viktigste byggeklossen i fornying av offentlig sektor. Tiltro til sikker pålogging er en forutsetning for økt bruk av de offentlige tjenestene på nett.

80 MNOK høres mye ut, men jeg er likevel i tvil om dette er nok. Kostnadene ved å etablere en robust infrastruktur for eID er i 100-millioners klassen skal vi tro leverandørene.

I Computerworld sier statsråd Heidi Grande Røys at det har vært vanskelig å få med seg det private næringslivet, og at den offentlige eID-løsningen vil bli en konkurrent om ikke de private leverandørene samarbeider.

Det fremstår som litt uklart hva statsråden mener med dette utsagnet. Etter en del frem og tilbake åpnet den nye eID-strategien for at andre godkjente private eID-løsninger kunne knyttes opp mot det såkalte samtrafikknavet. Noe av svaret på hva statsråden egentlig tenker om dette spørsmålet finner vi nok i det svaret hun ga på en interpellasjon i Stortinget den 3. april i år.

Der kommer det frem at statsråden søker å ivareta tre forhold: 1. Hindre et eventuelt privat monopol, 2. Sikre et statlig markedskorrektiv, og 3. Gi brukerne større valgmuligheter. Dette høres vel og bra ut. Spørsmålet er om en statlig storsatsing også vil bidra til å ødelegge det private markedet, og i stedet føre til at staten får monopol. En statlig aktør som opererer på det private markedet kan ha en del fordeler som private aktører vanskelig kan konkurrerer mot. Spørsmålet er om dette bekymrer Heidi Grande Røys.

Finanskrisens årsaker

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Tue, 30 Sep 2008 19:59:00 +0000

I mitt forrige blogg-innlegg henviste jeg til en god artikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen av Karen Helene Ulltveit-Moe og Victor D. Norman. Denne gangen er jeg noe forundret over noe Ulltveit-Moe skrev i Dagens Næringsliv mandag 29. september under tittelen "En varslet krise". (Bildet viser forsiden fra 30. sep)

Hun påstår at finanskrisen skyldes i) deregulering og verdipapirisering (vanskelig ord dette), ii) dotcombølgen og iii) Kina (nærmere bestemt Kinas inntreden i WTO).

Når det gjelder forklaringen knyttet til deregulering og verdipapirisering foklarer hun godt og virker overbevisende. Jeg lærte mye av å lese dette.

Når det gjelder de to andre årsakene til finanskrisen; dotcom-bølgen og Kina blir jeg derimot noe usikker på hva hun egentlig legger i disse to forklaringene, som hun nærmest henger på som vedlegg i siste avsnitt av sin kronikk. Usikkerheten knytter seg til om det holder rent metodisk å hevde at dotcom-bølgen og Kina er årsaker til krisa, og i så fall hvor mye verdi disse forklaringene gir.

Dotcom-bølgens nedtur og Kinas inntreden i WTO førte ifølge Ulltveit-Moe til at verden fløt over av kapital fordi sentralbankene - med Fed i spissen - holdt renten for lav for lenge, og fordi billige importvarer fra Kina oversvømte vestlige land.

Dette rammet jo alle vestlige land og fungerer ikke som en god forklaring på at finanskrisen kom med slik styrke nettopp i USA. Dotcom-bølgen og Kina var kanskje medvirkende og bakenforliggende faktorer, men neppe nødvendige betingelser for finanskrisa. En god analyse bør i så fall svare på hva det var som gjorde at dotcom-bølgen og Kinas inntreden i WTO førte til at krisa fikk så store konsekvenser i USA og ikke i andre land.

Det som er interessant som forklaring er hva det unike med USA var, ikke hva som var felles for alle, men kun fikk utslag i USA. Slik det nå fremstår er disse tre forklaringene av helt ulik karakter og på helt ulikt nivå.

Kanskje har Ulltveit-Moe en god analyse av dette i andre fora enn DN. For meg er det kun den første årsaken som egentlig gir meg noen forståelse av hvorfor krisa fikk slikt omfang nettopp i USA.

Oslo-regionen - globaliseringens vinner

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Thu, 18 Sep 2008 13:23:00 +0000

Norge er et av de landene som har profitert mest på globaliseringen, også i nordisk sammenheng. Bytteforholdet med utlandet har slått spesielt heldig ut for et ravåreproduserende land som Norge: Vi importerer billige arbeidsintensive varer fra Kina, og vi eksporterer dyre råvarer som olje, gass og metaller.

Dette er vel kjent. Kanskje ikke så kjent er at det primært er Oslo-regionen som er globaliseringens vinner i Norge.

I en interessant artikkel i siste nummer av Samfunnsøkonomen (nr. 6 og 7 2008) dokumenterer Victor D. Normann og Karen Helen Ulltveit-Moe at Oslo og Akershus er den eneste regionen som vokser som følge av globaliseringen.

Årsakene er bl.a. dette:
* Industrinedbyggingen de siste årene har primært skjedd i distriktene.
* De nye næringene som vokser opp lokaliseres andre steder enn der de gamle ble borte.
* Veksten kommer i kunnskapsintensivt næringsliv - finans, transport, kommunikasjon, tjenesteyting etc - som i all hovedsak har fotfeste i Oslo-regionen.
* Høyt utdannet arbeidskraft trekker dit de faglige utfordringene er og der arbeidsmarkedet er mangfoldig. (Oslo-regionen er den eneste regionen med netto innenlandsk tilflytting de siste 15 årene)
* Bedriftene trekkes dit høy utdannet arbeidskraft er, noe som da betyr at man får selvforsterkende klyngemekanismer.

Forfatterne argumenterer for at myndighetene må øke sine fysiske investeringer i infrastruktur, i plassering av offentlige kompetansearbeidsplasser også utenfor Oslo-regionen, for å skape store regional markeder som kan fungere som attraktive kompetansearbeidsplasser andre steder i landet.

Sikkert noe i det, men det er trolig vel så viktig å øke investeringene i det området der folk faktisk velger å bo. Gjør vi ikke det, står alle i Norge i fare for å tape på globaliseringen.

Flaks eller kald beregning

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Wed, 10 Sep 2008 20:10:00 +0000

"Vi vet at IKT har endret samfunnet på flere måter. IKT endrer ikke bare betingelsene for vare- og tjenesteproduksjon, men også hvordan økonomiske, sosiale og levekårsmessige forhold i samfunnet utvikler seg."

Slik åpner en forskningsrapport fra FAFO og Econ om IKTs betydning for samfunnsutviklingen, som Abelia og flere oppdragsgivere er med på å finanisere. Forskningsrapporten skal sluttføres høsten 2008.

Hoveddelen av rapporten skal se inn i fremtiden; hva vil IKT bety for samfunnsutviklingen de neste 10-15 årene. Hvor står Norge i 2020? Rapportens første del prøver imidlertid å forklare hvordan Norge er kommet dit vi er i dag. Denne delen av analysen ender opp med en begrunnet påstand om at første etappe av det norske samfunnets implementering av IKT er fullført med glans.

FAFO og Econ mener det kan legges ulike forklaringsmodeller til grunn for å forklare disse resultatene.

Flaks?
Den ene modellen tar utgangspunkt i at vi er et av verdens rikeste land og at velstanden har satt oss i en unik samfunnsmessig posisjon, herunder muligheten til å kjøpe og ta i bruk teknologi som behager oss, og vi liker å innrette oss bekvemt. Velstanden har satt oss i en unik samfunnsmessig posisjon. Den har gitt oss muligheten til å kjøpe og ta i bruk teknologi som behager oss.

I en global sammenheng framstår Norge som et land langt framme på bruk av IKT. Norge, sammen med andre rike land særlig de nordiske landene, ligger langt framme med hensyn til anvendelse av IKT i arbeid og fritid. Vi har investert i mye utstyr, det er nytt og vi bruker mye penger på IKT.

Kald beregning?
Den andre modellen tar utgangspunkt i at det norske samfunnet har vist evne til å holde hodet kaldt. Vi har ikke hoppet på tilsynelatende tiltalende høyteknologiløsninger, men hatt evne til å vente og velge de beste løsningene. Vi har ikke drevet fram produksjon av hardware og software, men har overlatt dette til Kina og India, som har billigere arbeidskraft, spesielt ingeniører.

I internasjonale sammenligninger av IKT-næringene, det vil si produksjon av IKT hardware og software, kommer Norge ut som en mer middelmådig nasjon. Naturlig nok har enkelte land spesialisert seg på IKT-produksjon. Norge har likevel en liten IKT-sektor når vi sammenligner oss med våre naboland, Sverige, Finland og Danmark.

.. og forklaringen er
Jeg synes det er to spennende tilnærminger som trekkes opp i rapporten, selv om jeg vel har en hang til å tro mest på at det er flaksen som har betydd mest. Flaks i betydning av at det er egenskaper ved Norges befolkning - dvs. vårt høye velstands- og inntektsnivå, jevn inntektsfordeling og høyt utdanningsnivå - som har bidratt til den raske utbredelsen og bruken av mange former for den nye teknologien som vi har opplevd.

I tillegg har geografi og næringsstruktur stimulert kreativitet i forhold til bruk av teknologi innenfor ulike næringer. Store avstander og spesielle behov i enkelte næringer, som for eksempel oljenæringen, har stimulert utvikling av teknologi og skapt nisjer. Likeledes har skipsfarten og aktiviteten i Nordsjøen ført med seg behov for satellitttkommunikasjon og navigasjonsutstyr, noe som har vært en pådriver for produsenter og operatører på området.

Hvor går veien videre?
FAFOs og Econs hypotese er at IKT som samfunnsendrende kraft for Norge står ved et veiskille. Hvor vi vil komme til å gå videre vites ikke, men det avhenger av hvorfor vi er kommet dit vi er.

I så fall får vi håpe at vi fortsetter å ha flaks...

Eiendomsrettigheter i kunnskapsøkonomien

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Mon, 01 Sep 2008 12:33:00 +0000

Kan staten gi noen rett til å eie kunnskap på bekostning av andres tilgang til den samme kunnskapen?

Fra kapital til kunnskap
Kunnskap spiller i dagens økonomi i stor grad den samme rollen som kapital hadde i industrisamfunnet; de får ideer til å bli butikk.

Der slutter imidlertid også forskjellen. Klassiske innsatsfaktorer i agrar- og industrisamfunnet - som naturressurser, arbeidskraft og kapital - var preget av knapphet, og måte derfor beskyttes i form av eiendomsrettigheter. I dette ligger hele legitimiteten for myndighetenes beskyttelse av eiendomsrettigheter. Fordi stater opp gjennom historien har villet stimulere til økonomisk vekst, har de brukt statens monopol på utøvelse av makt til å beskytte og lovregulere de innsatsfaktorene som kan stimulere økonomien.

Spørsmålet er om begrunnelse for slik politikk holder mål i kunnskapsøkonomien.

Kunnskapen vokser i takt med bruken
Kunnskapsøkonomien skiller seg fra tidligere tiders samfunn og økonomier ved at dens hovedinnsatsfaktor; kunnskap, er et ikke-rivaliserende gode som vokser både ved egen og andres bruk.

Ny kunnskap - som økonomen Paul M. Romer hevder - skaper økt avkastning ved økt produksjon. Fordi kunnskap og ideer i dagens samfunn spres fort og lett kan reproduseres uten å falle i verdi, så har det i utgangspunktet ingen begrensning i klassisk økonomisk forstand.

Når man i tillegg legger til at infrastrukturen for produksjon og spredning av kunnskap – dvs. Internett - er i ferd med å få ubegrenset kapasitet og tilgjengelighet, og samtidig tenderer til å være gratis å bruke, så stiller dette spørsmål ved om den klassiske begrunnelsen for eiendomsrettigheter holder stand.

Og som den kloke leser allerede har forstått, så handler dette om den mystiske forkortelsen IPR. Eller mer korrekt; det handler om IPR og verdiskaping.

IPR og verdiskaping
Hva skal myndighetene gjøre når hovedinnsatsfaktoren i økonomien, nemlig kunnskap og den infrastrukturen som fremkaller og sprer den, ikke lenger er begrenset. Jo, man innfører juridiske begrensninger til erstatning for de fysiske som ikke lenger er til stede.

IPR er ment å gi innovatøren mulighet til å profittere på sine ideer og stimulerer derfor til å skape nye. På den annen side vil en legal beskyttelse som ekskluderer andre i en gitt tidsperiode kunne redusere konkurransen og innovasjonen i økonomien som helhet. Og da er spørsmålet: Fører IPR til mer eller mindre innovasjon?

Dette er definitivt ikke et spørsmål som trenger bombastiske svar, men et spørsmål som trenger analyse og som i stor grad kun kan avgjørs empirisk.

Innovasjonsmelding
Om IPR er et tema for Innovasjonsmeldingen vites ikke i skrivende stund, men det vil jeg anta. Mitt håp er at det ikke kommer noen lettkjøpte konklusjoner i retning av at en liten nasjon som Norge må styrke IPR-regimet for å henge med i den globale konkurransen. Spørsmålet fortjener en bredere analyse der innretningen på et IPR-regime må diskuteres, der ulike fagområder som programvare og bio/medisin må behandles separat og der muligheten for å kompensere innovatører som ikke får beskyttelse må diskuteres.

Og husk at det finnes også andre måter å henge med i den globale konkurransen som kanskje er mer effektive for en liten nasjon enn et strikt IPR-regime: massiv satsing på utdanning og forskning, universell tilgjengelighet, satsing på bedre prosessinnovasjoner, markedsføring mv.

Konkurranse og innovasjon i programvaremarkedet

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Tue, 03 Jun 2008 16:22:00 +0000

Tiden går og det ser ikke ut til at jeg klarer min målsetting om ett innlegg i måneden. Her er uansett en artikkel som ble publisert i Computerworld 30. mai 2008, denne gangen om programvaremarkedet.

Rune
--------------------

Konkurransetilsynets rapport fra februar i år om ”konkurranse og innovasjon i programvaremarkedet” har fått liten oppmerksomhet utover en engere krets av spesielt berørte og interesserte. Gitt temperaturen i programvaredebatten er dette merkelig, men forstålig for de som faktisk har lest rapporten.

It og konkurranseminister Heidi Grande Røys har bedt Konkurransetilsynet (KT) ”prioritere oppfølging og gjennomgang av konkurranseforholdene i programvaremarkedene”. Det har KT gjort og konkludert med at ”programvaremarkedene skiller seg fra tradisjonelle markeder gjennom at egenskaper ved produktene og markedene kan skape grunnlag for at aktørene kan oppnå perioder med markedsmakt. Dette motiverer til innovasjon, men kan samtidig gi grunnlag for høye priser som følge av begrenset konkurranse.”

I seminaret om rapporten, som KT arrangerte i Bergen 22. april, gikk diskusjonen langs tradisjonelle skillelinjer – dvs. for eller mot Microsofts aktiviteter i markedet - og blant de fremmøtte var det trolig få som hadde tatt seg bryet med å lese rapporten.

Rapporten er – dessverre kan man si - en klipp og lim av tradisjonelle økonomiske teorier knyttet til IKT-økonomien. Rapporten mangler en analyse av dynamikken og utviklingen i programvaremarkedet, og bommer derfor på anbefalingene og konklusjonene. Resultatet kan bli et svakt presisjonsnivå og fremtidige saker som behandles på feil grunnlag.

Hva er så problemet? I den tradisjonelle IKT-økonomien har det vært allment akseptert at størsteparten av kostnadene ved etablering av informasjonsgoder er knyttet til selve produktutviklingen og uavhengig av produksjonsmengden, noe som bidrar til en situasjon med stordriftsfordeler på tilbudssiden. Når informasjonsgoder også kan reproduseres og distribueres tilnærmet gratis og uten å forringes i kvalitet, har forståelsen vært at incentivene til å utvikle nye informasjonsgoder (for eksempel ny programvare) synker drastisk. I tillegg bidrar standardiserte nettverk, felles arkitektur og protokoller mv. til nettverkseffekter på etterspørselssiden, dvs. at verdien av nettverket vokser i takt med størrelsen og relevansen på nettverket, noe som ofte fører til monopoler i markedet.

Svakhetene med denne tilnærmingen er at den ikke tar innover seg at informasjonsgoder i dag utvikles på andre måter enn tidligere. Eksempler er den store betydningen fri programvare og brukergenerert innhold i nye mediekanaler har fått. Drivkreftene bak disse fenomenene er for det første knyttet til økt ytelse og reduserte priser på de teknologiene som muliggjør Internett - prosessorkraft, båndbredde og lagringskapasitet. Når weben i tillegg handler om skaladrift og prisene på elektronikk synker, går enhetsprisen mot null og totalprisen reduseres kraftig. Resultatet er at produksjon av informasjonsgoder i mange tilfeller ikke er preget av stor faste oppstartskostnader. For det andre er de nye formene for produkt- og innholdsutvikling knyttet til andre incentiver enn tradisjonell profitt, det være seg anerkjennelse, ønske om å øke egen markedsverdi, utløp for kreativitet eller rett og slett et ønske om å bli lagt merke til. Felles for disse motivene er at de ikke umiddelbart lar seg innpasse i tradisjonell økonomisk tenkning.

Utvikling av nye informasjonsgoder er derfor ikke lenger kun er knyttet til prisincentiver eller marked, men kan utvikles gratis – og med minst like god kvalitet – på frivillig grunnlag av ulike brukere og utviklere. Hva betyr dette? Det betyr bl.a at store deler av diskusjon i KTs rapport står i fare for ikke å være særlig relevant. Når investeringskostnaden ved produksjon av programvare dekkes av frivillige bidrag, fører det bedriftsøkonomiske tapet knyttet til at marginalkostnaden går mot null ikke til et samfunnsøkonomisk tap. Frivillige bidrag – eller kollektiv produksjon - fører til at tilbudet av programvare og innovasjonen i markedet er overens med samfunnsøkonomisk optimum. Den teoretiske debatten i KTs rapport knyttet til forholdet mellom statisk og dynamisk effektivitet – altså konkurranse på kort og lang sikt – blir dermed ikke særlig relevant. Faren for at en dominerende aktør underpriser på kort sikt for å trenge andre ute av markedet og dermed kunne ta monopolpris på lang sikt, er ikke noe KT trenger å bekymre seg for så lenge innovasjonen og prispresset opprettholdes av frivillige bidrag.

Hva skal KT da gjøre? KT og myndighetene bør være mindre opptatt av teoretiske økonomiske resonnementer og mer opptatt av juridiske/avtalemessige forhold, dvs. hvorvidt en dominerende aktør har avtalemessige bindinger som hindrer konkurransen. Konkurranse i programvaremarkedet påvirkes mer av juridisk innlåsninger og ekskluderende avtaler mellom parter enn av økonomiske begreper som forretningsmodell, prisnivå og rabatter.

Åpen innovasjon

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Fri, 14 Mar 2008 21:59:00 +0000

Jeg har den siste tiden prøvd å lære mer om såkalt åpen innovasjon. Inngangsporten til dette temaet har for meg gått via Henry Chesbrough (forfatter av bøkene Open Innovation og Open Innovation - Business Models).

Åpen innovasjon er et konsept som i korte trekk går ut på å endre forretningsmodellen i retning av å slippe flere ideer, konsepter og teknologier utenfra inn i egen utviklingsprosess, og motsatt å åpne for at ideer utviklet i egen bedrift i større grad deles med aktører utenfor egen bedrift (leverandører, kunder, U&H, nettverk etc.).

Åpne innovasjonsprosesser er drevet frem av økt globalisering og konkurranse, som i sin tur bidrar til å redusere produktenes levetid og verdien av egen FoU. Kortere produktsyklus reduserer inntjeningen, og relativt sett dyrere FoU/FoI øker kostnadene ved å utvikle egne produkter og tjenester. Løsningen kan være å åpne innovasjonsprosessen ved å drive mindre egen FoU/FoI, og samtidig sørge for at interne og eksterne ideer og konsepter bidrar til skape nye inntjeningsmuligheter.

En av hovedutfordringene med åpne innovasjonsprosesser er å håndtere rettighetsproblematikken og forretningshemmeligheter knyttet til å dele konsepter og teknologier i de nye markedene og konstellasjonene som oppstår. Chesbrough omtaler disse markedene som "intermediate markets" eller "secondary markets". Et godt norsk begrep kan være "koblingsmarkeder". Mange nye aktører og selskaper har tatt på seg rollen som koblingsagenter hvis hovedformål er å legge til rette for kobling av ideer, konsepter og teknologier uten at noen risikerer å bli lurt. Resultatet kan være økt grad av lisensiering av patenter som har ligget brakk, spinn-offs og joint ventures og nye salgsmuligheter.

Rent politisk mener jeg Chesbroug's tanker viser hvor viktige - men ofte undervurderte - koblingsaktørne er for innovasjonsprosessen i et kunnskapssamfunn, det være seg bl.a. forskningsinstitutter og konsulenter.

Helse trenger IKT

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Thu, 06 Mar 2008 19:03:00 +0000

-------
Og når jeg først er i gang legger jeg også inne en artikkel jeg skrev som et tilsvar til Hans Petter Aarseth i Sosial- og helsedirektoratet. Artikkelen stod på trykk i Computerworld 29. februar 2008 (skuddår!)

Rune

-------

Sosial- og helsedirektoratet inviterer i en kronikk i Computerworld 15. februar Abelia til et samarbeid for å løse felles utfordringer ved bruk av it i helsesektoren. Dette har vi takket ja til og direktoratet og Abelia er allerede i gang med å drøfte hvordan et slikt samarbeid kan foregå.

I Sosial- og helsedirektoratets kommentarer til Abelias eBrustad-rapport hevder divisjonsdirektør Hans Petter Aarseth at årsakene til at det tar tid å innføre it i helsevesenet skyldes kompleksiteten i sektoren, og leverandører som ikke makter å levere ønsket funksjonalitet til ønsket tid. Aarseth hevder videre at Norge ligger langt fremme internasjonalt når det gjelder it i helsesektoren.

Abelia mener direktoratets virkelighetsbeskrivelse er en forenkling og har preg av ansvarsfraskrivelse fra myndighetens side. Kompleksiteten i sektoren må ikke gjøre oss blinde for hva som kan gjøres, og at det faktisk ligger et stort forbedringspotensialet i en mer offensiv og samordnet bruk av IKT i helsesektoren. Abelia synes også det er defensivt og feilaktig å peke på leverandørene som den store flaskehalsen når det gjelder bruk av it i helsesektoren.

At manglende samhandling i helsesektoren skyldes sektorens kompleksitet, tar ikke innover seg at ny samhandlings- og integreringsteknologi nettopp har vokst frem de siste årene som et resultat av denne kompleksiteten. Spørsmålet direktoratet bør stille seg er hvorfor ikke slik samhandlingsteknologi er tatt i bruk i stor skala i helsesektoren. Svaret er definitivt ikke leveringsudyktige leverandører, men snarere å finne i fragementerte og uklare styringsstrukturer og ulike finansielle strukturer i helsesektoren, slik Abelias evaluering basert på myndighetenes egne kilder har dokumentert. I tillegg er det jo vitterlig myndighetene selv som har makt til å endre det regelverket som i dag hindrer effektiv samhandling i sektoren.

Hovedutfordringen i helsesektoren er ikke it-leverandørene, men snarere slik lederen for Nasjonalt senter for telemedisin uttrykte det i en kronikk i Nordlys i fjor; at IKT-utviklingen i helsevesenet preges av fragmentering og et svarteperspill der uklare styringslinjer, roller og ansvar fører til et digitalt lappeteppe med mange løsninger som ikke kommuniserer med hverandre. Informasjon om deg som pasient er fortsatt knyttet til ”ditt” sykehus, og kan ikke sendes – selv i akutte situasjoner – mellom to forskjellige sykehus i samme by. Så langt Abelia har brakt på det rene er Norge det eneste landet i Norden som ikke klarer å få til løsninger der informasjonen deles elektronisk mellom sykehusene.

Kompleksiteten i sektoren og udyktige leverandører er videre ikke årsaken til at fem regionale helseforetak har kjøpt elektroniske pasientjournaler fra tre ulike leverandører, uten at det er stilt krav om at pasientinformasjon skal kunne overføres mellom sykehusene. Kompleksiteten og udyktige leverandører er ikke årsaken til at ingen norske eller internasjonale leverandører av samhandlingsteknologi har mottatt nasjonale eller regionale anbud. Løsningen på en mer effektiv bruk av IKT i helsesektoren ligger hos bestilleren og de politiske myndighetene. Elementer i denne løsningen er krav til bruk av åpne standarder, krav til innkjøp og bruk av den mest moderne teknologien, kritisk gjennomgang og fjerning av legale flaskehalser, etablering av sikkerhetsløsninger, smidig innkjøpsdialog og incentiver og forretningsmodeller som stimulerer til samhandling.

Når det gjelder direktoratets påstand om at Norge ligger langt fremme mht bruk av it i helsesektoren, så er det kanskje en påstand som var gyldig for ca ti år. Mangfoldet i innføring og bruk av it-løsninger i primærhelsetjenesten, pleie- og omsorgstjenesten og i helseforetakene gjorde at vil lå i front for ti år siden. I dag fører det samme mangfoldet til at vi er akterutseilt fordi vi ikke i tilstrekkelig grad klarer å utnytte de store investeringene i eksisterende systemer ved bruk av moderne teknologi som er kommet de siste årene.

Det er for så vidt betegnende når direktoratet snakker om det store meldingsløftet som det som skal sørge for ”hensiktsmessige it-løsninger i denne viktige sektoren”. Allerede på 80-tallet førte elektronisk meldingsformidling til at man erstattet papirkopier med elektroniske kopier, uten at det gjorde informasjonen mer oppdatert. Målet må være å ta i bruk sikre nettbaserte fellesløsninger som oppdateres i sanntid, slik at ulike nivåer i helsevesenet kan få tilgang til oppdatert informasjon når de har behov og ikke når de får en melding.

Abelia er tilfreds med at Aarseth understreker at viljen til sterkere styring, koordinering og samarbeid er til stede, og at sentrale aktører nå uttrykker støtte til felles nasjonale mål for it i helsesektoren. Abelia representerer IKT-leverandører som kan bidra til å oppnå nasjonale mål i helsesektoren gjennom å redusere utgiftene og øke kvaliteten gjennom hele pasientforløpet.

Full samling på nettet

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Thu, 06 Mar 2008 18:58:00 +0000

-----------
Nå er det en stund siden jeg har lagt inn noe på min blogg. Denne artikkelen stod på trykk i Aftenposten 24. januar og er skrevet sammen med Paul Chaffey.

Rune

-----------
Tenk deg en situasjon der du med sikker tilgang kan logge deg på et offentlig nettsted og få ordnet alt som har med barnehageplassen for din yngste datter, skoleplassen og SFO for ”eldstemann”, og på samme nettsted få ordnet nytt pass og førerkort til deg selv uten å måtte tilbringe timer i kø på offentlige venteværelser.

Er dette mulig? Svaret er ja. Det er ikke bare mulig, men helt nødvendig å få til en bedre samordning i offentlig sektor. Det er nødvendig bl.a. fordi et økt antall eldre i befolkningen vil bety et stadige sterkere press på ressursene i offentlig sektor, og det er nødvendig fordi andelen som mottar lønn eller støtte fra det offentlige de siste 30 årene har økt på bekostning av sysselsatte i privat virksomhet.

Aktiv bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) vil bedre samspillet mellom ulike enheter i offentlig sektor og med omverden. Legger man til at bruk av elektroniske løsninger reduserer kostnadene og øker kvaliteten på offentlige tjenester, så forstår man hvorfor enhver regjering bør satse på IKT for å fornye offentlig sektor.

Men veien til en offentlig sektor preget av mer samhandling og gjenbruk av data er lang. Problemet er ikke mangel på teknologi, men utfordringer knyttet til samordning. I dag er ikke tjenestene tilpasset brukernes behov, men hvordan det offentlige har organisert seg. Offentlig sektor har preg av selvstyre for etater og kommuner, noe som ifølge Statistisk sentralbyrå innebar at det i 2005 var 341 statlige etater med selvstendig avgjørelsesmyndighet på IKT-området. I tillegg har 431 kommuner og 19 fylkeskommuner den samme selvstendigheten. Når disse offentlige virksomhetene har ulike fagsystemer som i stor grad ikke snakker sammen, betyr det ekstra kostnader for det offentlige og frustrerte brukere.

Abelia har i to rapporter nylig evaluert status for myndighetenes arbeid med fornying av offentlig sektor. Hovedkonklusjonene er at Norge ikke har lykkes med å fornye offentlig sektor ved bruk av IKT, og at det på helsesektoren er liten eller ingen fremdrift på 13 av de 16 indikatorene Abelia har vurdert.

Abelias mener det særlig er fire forhold som myndighetene bør ta tak i:

1. Sats på økt gjenbruk av offentlige data. På den tekniske siden handler dette særlig om etablering av åpne standarder for meldingsutveksling og av teknologi og prinsipper for samhandling. Gevinstene ved økt gjenbruk er en mer effektiv offentlig sektor og brukere som slipper å kontakte ulike offentlige virksomheter for å be om – eller levere – de samme opplysningene flere ganger.

2. Etabler elektroniske løsninger for identifikasjon og signatur. Skal kontakten mellom det offentlige og brukerne ”ta av” og gevinstene ved gjenbruk matrealisere seg, vil sikre systemer være helt sentrale. I dag eksisterer det allerede løsninger for elektronisk identifikasjon i markedet som kan benyttes opp mot offentlig tjenester. Ved å gjenbruke løsninger som er utbredt i markedet vil det offentlig kunne få en rask, kostnadseffektiv og sikker tilgang til nettsteder.

3. Få flere avanserte offentlige tjenester på nett. I dag er det kun ca 5 % av statlige og kommunale virksomheter som tilbyr interaktive tjenester på nett der brukerne enkelt kan ”kommunisere” med det offentlige. Dette henger til dels sammen med utfordringene knyttet til å få på plass gjenbruk og samhandling av offentlig data, men trolig også mangel på en bevisst strategi og visjon for elektronisk samhandling.

4. Økt satsing på elektronisk innkjøp og elektronisk handel i offentlig sektor. Offentlige innkjøp tilsvarer årlig ca 276 mrd, hvorav 120 mrd er relatert til driftsinnkjøp. I dag er det kun ca 1,5 mrd som omsettes på markedsplassen ehandel.no, og det er kun ca 1/3 av offentlig virksomheter som har strategier og planer for sine innkjøp som inkluderer elektroniske forretningsprosesser. En bevisst satsing på elektronisk innkjøpsprosesser vil kunne redusere ressursbruken i det offentlige, og samtidig gjøre leveransene enklere og mer oversiktelig for næringslivet.

Myndighetene har i lang tid jobbet med forholdene Abelia her har lagt vekt på, men det er foreløpig liten fremgang på tross av god kunnskap om tekniske utfordringer og løsninger. Kanskje tyder dette på at den største utfordringen ikke er av teknisk karakter, men av politisk karakter og dreier seg om å utfordre selvstyrte offentlige etater og kommuner. Da blir i så fall spørsmålet om den rød-grønne regjeringen har den viljen som skal til for å få til en nødvendig fornying av offentlig sektor.

IPR og innovasjon

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Sat, 20 Oct 2007 20:20:00 +0000

Er den en sammenheng mellom graden av IPR-beskyttelse innenfor IKT-sektoren (programvare især) og innovasjon i økonomien? Og er sammenhengen negativ eller positiv? IPR kan for eksempel ha form av patenter, varemerke, designrettigheter og copyright, dvs. legale instrumenter som gir eieren av IPR’en en beskyttelse av en innovasjon, et merke, et produkt, design etc.

Drivere
Ulike faktorer har ført til at IPR har blitt et stadig viktigere virkemiddel for nasjonale økonomier. Faktorer som teknologiske endringer, Internett som kanal for deling av innhold og kunnskap, globaliseringen og generelt økt økonomisk betydning av tjenester og kunnskap kan trekkes frem.

Men er IPR svaret på de utfordringene disse utviklingstrekkene skaper, eller er det faktisk et suboptimalt spill som reduserer velferden for oss alle og dermed er et ”race to the bottom”?

Utgangspunktet for debatten
Den (potensielle) positive effekten av IPR for innovasjonsevnen har sin motsats i den (potensielle) negative effekten det har for konkurransen (og dermed for innovasjonen). IPR gir innovatørene mulighet til å profittere på sine ideer og oppfinnelser, og dermed incentiver til å skape nye. Å gi noe en legal beskyttelse som ekskluderer andre i en gitt tidsperiode vil på den annen side kunne redusere konkurransen og svekke innovasjonskraften i økonomien.

For programvare har IPR, og særlig patenter, vokst i antall og betydning de siste årene, i takt med økt betydning av IKT som innsatsfaktor i produksjonsprosesser, og pga Internetts utbredelse og betydning. Om programvare skal kunne patenteres eller ikke, og om det skal være spesielle regler for å sikre at patentering av programvare faktisk fører til innovasjon, er en stor debatt. Årsaken til dette ligger i at programvare skiller seg fra en del andre produkter, for eksempel farmasi- og maskinprodukter, ved at det er lav terskel for utvikling, at utviklingen skjer i små skritt, og at programvare består av mange komplekse deler og har relativt kort levetid.

Akademiske ”snapshots”
Debatten er omfattende og jeg har definitivt ikke svaret. Nedenfor har jeg forsøkt å gjengi noen synspunkter fra diverse hold.

Yochai Benkler: Benkler argumenterer for at det er liten støtte innenfor økonomifaget for å regulere informasjon, kunnskap og kulturelle kapital ved IPR-mekanismer. Forklaringen ligger i at kunnskap og informasjonsgoder er ikke-rivaliserende goder, dvs. at det ikke forringes i kvalitet ved bruk og at verdien stiger ved deling og derfor bør være fritt tilgjengelig. Han argumenterer for at IPR i praksis er en skatt på ikke-proprietære forretningsmodeller i favør av proprietære modeller, og at dette fører til at tilgangen på kunnskap blir dyrere for alle, selv om det øker verdien for noen. For programvare vil dette ifølge Benkler gi seg utslag i økt nytte for de 1/3 av selskapene som selger ferdig programvare, men redusert nytte (økte kostnader) for de 2/3 av selskapene som baserer utviklingen av programvare på tjenestesalg og som i større grad er relasjonell.

Det er ifølge Benkler viktigere å ha søkelys på FoU som virkemiddel for å senke kostnader og bedre produksjonsprosesser, være tidlig ute med nye produkter (”first in market”) og utvikle markedsføringen.

Suzanne Scotchmer: IPR gir utvikleren av programvaren dekning av produksjonskostnadene ex ante, mot at de får monopolbeskyttelse ex post. Dødvektstapet ved IPR gir samfunnsøkonomisk tap som forbrukerne betaler (pga høyere pris). Skal dette rettferdiggjøres må gevinsten ex ante være større enn tapet ex post ifølge Scotchmer. Dette betyr ikke annet en at fordelene IPR gir samfunnet må overgå ulempene IPR fører til for å kunne forsvares. Faktorer i en slik vurdering er: i) hvor mange kommer innovasjonen til gode? ii) hvor store kostnader er forbundet med å utvikle for eksempel en programvare? iii) hvor lang tid tar det før programvaren er utdatert?

Paul Romer: Han mener IPR kan gi økte incentiver til å innovere, men at IPR også kan gjøre det dyrere å bygge kunnskap på eksisterende kunnskap, og dermed redusere innovasjonen. En ”strengt” IPR-regime kan derfor ifølge Romer virke mot sin hensikt og bidra til å svekke veksten i økonomien. Han argumenterer for at den sikreste et land kan gjøre for å stimulere veksten er å subsidiere utdannelse og forskning.

Johs Lerner: Lerner har fortatt studier av 60 land over en periode på 150 år som konkluderte med at når et land øker patentbeskyttelsen, så synker graden av innovasjon foretatt av lokale selskaper. Forklaringen er i tråd med Paul Romers’s antagelser om at gevinsten man får ved økt beskyttelse oppveies av de økte kostnadene som andre selskaper påføres ved å innovere.

Bessen and Hunt: Disse to har foretatt en studie fra USA som viser at 20 000 patenter er tildelt for programvare hvert år, noe som utgjør 15 % av alle patenter. De tildeles særlig store selskaper innenfor elektronikk og utstyrsindustrien og få går til programvareselskaper som sådan. Studien viser videre at selskaper som øker programvarepatenteringen som andel av totalpatentering minker sin FoU-intensitet relativt til andre selskaper.

Studien til Bessen og Hunt viser at en andel av patentene innenfor programvare er tilegnet av strategiske årsaker, dvs. for å blokkere andre fra å skaffe seg dem. I tillegg er det en del patenter som ligger brakk og som forblir ubrukte. Begge disse fenomenene bidrar til å redusere innovasjonen, både ved å hindre introdusering av ny teknologi på markedet og ved å fordyre innovasjonen for andre selskaper.

EU
I EU-systemet ble det ikke enighet om direktivet “Patentability of computer-related inventions”. EU-kommisjonen mente direktivet ville bidra til innovasjon, og at direktivet hadde den rette balansen mellom å legge til rette for innovasjon uten å dempe konkurransen og uten å være en byrde for SMB’er. EU-parlamentet stemt imidlertid direktivet ned, og argumenterte bl.a. for at det var for bred adgang til å patentere kildekode. Så vidt jeg har klart å sjekke er det ingen ny legal status i denne saken.

OECD
OECD kommer med noen praktisk forslag til hvordan man bør innrette seg for å trekke mest mulig fordeler ut av IPR knyttet til programvare, og samtidig redusere mulige ulemper så mye som mulig.
Programvare tenderer til å være komplekse, modulære produkter som kombinerer flere funksjoner, hver som kan være grunnlag for et patent. OECD anbefaler å ta følgende faktorer i betraktning når man søker å beskytte programvare:
1. Kvalitet
a. Ikke for brede patenter (NB! i USA kan også forretningsmetoder patenteres)
b. Åpenhet om nødvendig informasjon, slik at patentet kan anvendes innenfor en rimelig tidsperiode (kildekoden må da kunne leses)
c. Skal være en nyhet
2. Forholdet mellom patenter og copyright
a. Kan forsterke hverandre negativt fordi patenter beskytter innovasjonen, mens copyright hindrer publisering av hvordan innovasjonen er implementert. Dette kan være negativt for innovasjonen, særlig ettersom copyright også hindrer ”reverse engineering”, dvs. at kildekoden er beskyttet. Myndigheter bør derfor se på hva som skal åpnes av informasjon.
3. Programvare er overalt, og en spesialbehandling av patenter ift programvare vil derfor kunne påvirke innovasjon langt utenfor programvareindustrien.
4. Viktige deler av programvaresegmenter beveger seg mot fri programvare, som vil avhjelpe kravet til å gjøre informasjon tilgjengelig. Bør undersøke hvordan patenter kan hjelpe forretningsmodeller innenfor fri programvare til å være bærekraftige.

Sitat fra OECD: ”The impact of patents on innovation and economic performance is complex, and fine tuning of patent deign is crucial if they are to become an effective policy instrument”

Tiløp til konklusjon
Som nevnt innledningsvis er dette en omfattende debatt, og mangel på empirisk forskning gjør det også vanskelig å være skråsikker.

Min påstand er likevel at bruk av sterke IPR-mekanismer for programvare (særlig patenter) ikke er av det gode for små nasjoner med offensive ambisjoner. Dette henger sammen med mange forhold, bl.a. ressursene man bruker på å søke å forsvare patenter, på at det gjør selskaper mer defensive enn offensive, og at en nasjon med mange SMB’er trolig har større nytte av å satse på andre strategier (markedsføring, raskt ute i markedet, kundebehandling).

Fri programvare og innovasjon

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Thu, 13 Sep 2007 12:11:00 +0000

I en studie laget på vegne av EU-kommisjonen (UNU-MERIT, 20. november 2006) ble betydningen av fri programvare for innovasjon og konkurranseevne i EU anslått. Rapporten er meget omfattende, og her følger kun noen hovedpoenger fra rapporten.

Direkte effekter av fri programvare på økonomien:
• Applikasjoner og tjenester fra fri programvare antas å ville utgjøre 32% av alle it-tjenester innen 2010, og fri programvare anslås å utgjøre 4% av Europas BNP innen 2010.
• Den eksisterende basen av fri programvare (av god kvalitet) som anvendes i EU ville ha kostet ca 12 mrd euro å reprodusere internt for europeiske selskaper. Mengden av fri programvare har blitt doblet hver 18-24 måned de siste åtte årene, noe som forventes å fortsette.
• Ca 2/3 av den frie programvaren blir skrevet av individer. Bedrifter bidrar med ca 15% og øvrige institusjoner med ca 20%. Bedrifter har investert 1,2 mrd euro i utviklingen av fri programvare som er fritt tilgjengelig. Disse selskapene representerer minst 565 000 jobber og en årlig omsetning på 263 mrd euro.

Indirekte effekter av fri programvare på økonomien:
• Fri programvare sparer industrien for 36% i FoU-utgifter til utvikling av programvare
• Økt bruk av fri programvare kan være en måte for Europa å kompensere for små IKT-investeringer som andel av BNP sammenlignet med USA. En økning av fri programvares andel av investeringene i programvare fra 20% til 40%, anslås å føre til 0,1% økning i årlig BNP-vekst, sett bort fra det bidraget fri programvare gir til IKT-sektoren som sådan (over 10 mrd Euro årlig).
• IKT-infrastruktur utgjør ca 10% av Europas BNP, og legger grunnlag for ytterligere ca 2,5% av BNP knyttet til innholdsproduksjon. En stor og økende andel av brukergenerert innhold er ikke medberegnet i denne statistikken og bør adresseres politisk.

EU-studien slår fast at Europa er den ledende regionen når det gjelder utviklingen av fri programvare, og at det særlig er den offentlige sektoren i Europa som driver denne veksten. I den private sektoren er adapsjonen av fri programvare primært drevet av små og mellomstore bedrifter.

Fri programvare som åpen innovasjon
Det har de siste årene vært økt søkelys på betydningen av fri programvare som innovasjonsprosess. Produksjons- og innovasjonsprosessen knyttet til fri programvare bryter tilsynelatende med tradisjonell økonomisk tenking, der private selskaper betaler sine ansatte og kontrollerer og eier sluttproduktet av de ansattes arbeid (IPR). En fri programvarelisens derimot, må sikre fire friheter:
1. Rett til å studere og tilpasse programvaren til eget behov
2. Rett til å bruke programvaren som du selv vil
3. Rett til å videreformidle kopier av programmet
4. Rett til å forbedre programvaren og videreformidle den forbedrede versjonen

Fri programvare gjøres mao. offentlig tilgjengelig for alle, under gitte vilkår; alle som tar i bruk materialet må gjøre sine endringer tilgjengelige på samme vilkår. Mange av bidragsyterne er ofte ubetalte og jobber under lisensen som ikke gir rett til betaling.

Fri programvare er et ikke-eksluderbart og ikke-rivaliserende kollektivt gode, dvs. at en persons forbruk ikke forringer tilbudet for en annen person. Slike goder pleier vanligvis å bli underinvestert i markedet. Et vanlig spørsmål er derfor hvorfor noen velger å bidra i utviklingen av fri programvare når vedkommende uten å bidra kan få tilgang til produktet (gratispassasjer-problematikken)?

Mange av de teoretiske og empiriske bidragene til studie av fri programvare som innovasjonsprosess, konkluderer i retning av at egenskaper ved fri programvare og åpne innovasjonsprosesser har andre motiver enn de som tradisjonelt finner sin løsning innenfor lønnet arbeid og i klassiske hierarkiske organisasjoner. Motiver som ønske om anerkjennelse, søken etter nye utfordringer, ønske om å øke egen markedsverdi, en ”kulhetsfaktor”, gruppetilhørighet og utløp for kreativitet trekkes ofte frem. Produksjonen av fri programvare kan således sies å være et eksempel på en form for sosial produksjon der enkeltmenneskers frivillig bidrag får en betydelig samfunnsøkonomisk effekt.

Betydningen av enkeltmenneskers frivillige bidrag har man tidligere ikke klart å tilegne en pengemessig verdi og forstå innenfor en tradisjonell markedslogikk. Yale-professoren Benkler (2006) argumenterer med at:

“It is a mistake to think that we have only two basic free transactional forms—property-based markets and hierarchically organized firms. We have three, and the third is social sharing and exchange. It is a widespread phenomenon—we live and practice it every day with our household members, coworkers, and neighbors. We coproduce and exchange economic goods and services. But we do not count these in the economic census. Worse, we do not count them in our institutional design.

Med den omfattende utbredelsen og kapasitet som Internett har i dag har menneskers ulike motiver for å skape, dele og bidra potensialet til å skape ringvirkninger for innovasjon i økonomien som trolig mangler sidestykke i historien. Utviklingen av fri programvare er en del av dette bildet. Spørsmålet er hvordan myndighetene skal stimulere og dra nytte av denne formen for produktiv virksomhet.

Hva kan myndighetene gjøre?
Spørsmålet er hvordan man skal forstå og nyttiggjøre seg logikken og drivkreftene knyttet til åpne innovasjonsprosesser. Flere og flere selskaper ser at bruk av såkalt åpne innovasjonsprosesser kan redusere kostnadene og risikoene ved utviklingen av nye produkter, og samtidig øke treffsikkerheten i produktutviklingen. Fri programvare bidrar for eksempel konkret til reduserte kostnader og økt kontroll ved bruk av programvare for både statlige, kommunale og private selskaper. I en studie foretatt av Robert Frances Group (aug 2005) på oppdrag fra IBM, hevdes det at grunnen til at bruken av Linux har økt betraktelig for applikasjonsservere de siste årene er knyttet til at det er mer prisgunstig (både ift drift og investering) og mer fleksibelt enn hovedkonkurrentene.

Norge er godt posisjonert både til å kunne ta i bruk prisgunstig fri programvare av god kvalitet, og til å kunne skape en innovativ klynge av selskaper innenfor fri programvare. Kombinasjonen av en høyt utdannet befolkning, tidlige brukere av ny teknologi og en moderne offentlig sektor gjør oss til effektive brukere av teknologi. I tillegg har vi allerede et godt knippe av meget gode selskaper innenfor dette området, for eksempel Tolltech, eZ Systems og Linpro.

EU-studien oppsummerer med noen generelle politikkforslag som også kan være verdt for norske myndigheter å vurdere nærmere:
• Unngå å ”straffe” fri programvare når det gjelder incentiver for innovasjon og FoU. Offentlige innkjøp og offentlig FoU-budsjetter må gjennomgås for å sikre likeverdige vilkår for all programvare.
• Støtt fri programvare i såkalt ”pre-competitive” forskning og standardisering
• Bidra til likeverdige og gunstige skattevilkår for utviklere av fri programvare.
• Stimuler til partnerskap mellom kommersielle selskaper og fri programvare-miljø.
• Unngå livslang ”lock-in” i utdanningssystemet ved å lære studenter generiske kunnskap i stedet for bruk av spesifikk programvare.
• Undersøk hvordan dekopling mellom maskin- og programvare kan øke konkurransen i markedene.

Båndbredde er ikke gratis

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Sat, 11 Aug 2007 18:52:00 +0000

Denne artikkelen stod i Dagens Næringsliv 3. juni 2007. Skrevet av Foshaug og Chaffey

De siste dagers debatt om at Telenor kobler seg av det såkalte NIX-punktet har skapt store overskrifter og til dels steile fronter. Men hva er det egentlig debatten handler om? Hva er det som skjer med internett som skaper disse interessemotsetningene?

Internett er ikke ett nett, men mange ulike fysiske nett koplet sammen, med noen felles standarder og spilleregler på toppen. Ulike nettleverandører eier noen biter hver av det store puslespillet, og internasjonale standarder sørger for at utveksling av trafikk stor sett foregår smertefritt.

Internetts design er imidlertid ikke tilpasset de kravene til tjenestekvalitet eller sikkerhet som mange nye innholdstjenester krever. Når stadig mer samfunns- og forretningskritiske informasjon bruker Internett, øker kravene til kvalitet og sikkerhet. TV-kanaler må være sikre på at deres tv-sendinger kommer frem til seerne med god kvalitet, bredbåndstelefoni virker ikke dersom det er forsinkelser, bankene må vite at finansielle transaksjoner er sikre, helseforetak må levere pålitelige tjenester, og myndigheter vil være sikre på at borgernes kommunikasjon med det offentlige foregår på sikker måte. Spørsmålet er hvem som skal betale for å oppgradere nettet og garantere disse kravene til kvalitet og sikkerhet.

Debatten om NIX-punktet må sees i dette lyset. Utviklingen er ikke unik for Norge, men følger trender internasjonalt. NIX-samarbeidet var basert på et prinsipp om symmetri i trafikken. I dag er det slik at innholdsleverandører, som for eksempel VG og NRK, distribuerer stadig mer kapasitetskrevende innhold via nettet. Dette stiller helt andre krav til kvalitet enn tidligere og innholdet fra store medieaktører forsyner seg med så mye båndbredde at det kan gå ut over kvaliteten på andre tjenester.

Skal internettleverandører ha insentiver til å bygge ut sine nett, er det ikke urimelig å kreve at aktører som tjener stor penger på nettet bør ha et medansvar for investeringer i nettet som sørger for at innholdet kommer fram til kundene. Det er også i innholdsleverandørenes interesse å utvikle modeller der de som har ekstremt stort behov for båndbredde eller veldig høy kvalitet får anledning til å kjøpe dette. Ellers vil ikke disse tjenestene fungere og alle vil tape, ikke minst de små aktørene. Store mediebedrifter betaler for sin egen distribusjon på andre områder, enten det skjer via fjernsynsmaster eller via avisbud.

At flere store innholdsleverandører er villig til å betale for kvalitet, illustreres ved at det i dag kun er ca 20 % av den nasjonale trafikken som går gjennom NIX-punktet, og ca kun 3 % av Telenors bredbåndstrafikk. All annen trafikk er direkteavtaler mellom internettleverandører. Innholdsleverandører som ikke vil inngå direkteavtaler ber i prinsippet om å kunne få være gratispassasjer uten selv å ta et ansvar for dimensjonering og investeringer i nettet.

Debatten om NIX-punktet er del av en bredere debatt om hvilken modell som er best egnet til å skape innovasjon på nettet. Noen vil hevde at betalings- og prioriteringsmekanismer vil sikre at båndbredden går til dem som har størst behov for den, og at dette igjen vil bidra til å realisere det enorme effektiviseringspotensialet som ligger i bruken av Internett. En prioriteringsmekanisme vil sikre at virksomheter med kritiske behov trygt kan ta i bruk nettet, og at nettets store samfunnsmessige potensial først da vil kunne bli realisert fullt ut. Andre vil hevde at betaling for innhold vil bidra til å undergrave den innovative, skapende og demokratiserende kraften som Internett utvilsomt representerer i dag. At bruk av Internett i dag er billig har bidratt til fremveksten av mange nye kommunikasjonstjenester, til etablering av nye bedrifter og til sterk vekst i økonomien. Motstandere at ytterligere betaling for distribusjon av innhold vil også hevde at dette kan føre til at basisnettet som folk flest bruker blir av dårlig kvalitet, fordi det blir interessant for de store tjenesteleverandørene å investere i egen infrastruktur framfor å betale for noe som gir alle andre samme tilgang.

Vi tror at den beste måten å sørge for at både kunder og leverandører blir vinnere, er å sørge for lave etableringsbarrierer i bredbåndsmarkedet. Når det er flere alternative infrastrukturer å velge mellom, reduseres makten til den enkelt leverandør. I tillegg er det viktig å sørge for at kundene har vilkår som hindrer urimelige bindinger til én leverandør. Det er også viktig å huske på at internettleverandørene ikke har noen interesse av å undergrave kvaliteten på Internett, for eksempel ved å skille mellom hvilke type trafikk som går inn og ut av eget nett. Dersom kvaliteten reduseres, vil trafikken i nettet gå ned og innovasjonen svekkes. En slik strategi vil for internettleverandørene være å sage av greinen man selv sitter på.

Derfor tror vi ikke at mindre trafikk over Nix-punktet representerer noen trussel mot internett. Det bidrar tvert imot til å framskynde en nødvendig avklaring av hvilke forretningsmodeller som må til for å skape et internett som er mer tilpasset fremtidens innhold og tjenester.

Gratisøkonomien

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Sat, 26 May 2007 13:29:00 +0000

Denne artikkelen har jeg skrevet om etter at de ble lagt inn på bloggen. Den endelige versjonen finner du i tidskrift for Samfunnsøkonomen, nr. 2 2008.
------------

Er noe i ferd med å skje med økonomien ti-femten år etter at begrepet ”den nye økonomien” dukket opp i USA? Forestillingen om den nye økonomien nådde sin topp ved dot-com bølgen på slutten av 90-tallet, og sin nedtur i kjølvannet av kollapsen i dot-com bølgen. Kollapsen indikerte at økonomien kanskje ikke var så ”ny” som mange trodde, og at tradisjonelle økonomiske lover viste seg å gjelde likevel.

Men hva skjer med den såkalte nye økonomien, og betydningen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), når utvikling av programvare og innhold i nye mediekanaler ikke lenger er en del av prissystemet og den koordinerte arbeidsdelingen i arbeidslivet, men utføres gratis av brukerne?

Eksempler på betydningen av gratisøkonomien er mange. Programvare utvikles i stor skala gratis ved bruk av programutviklere verden over. EU-kommisjonens studie (nov 2006) av fri programvare slår fast at det ville kostet europeiske selskaper 12 milliarder euro å reprodusere eksisterende fri programvare (av god kvalitet), og at denne basen dobles hver 18-24 måned. På samme måte ser vi at innhold i nye mediekanaler (primært Internet) produseres i stort omfang ved frivillige bidrag. Den økonomiske betydningen av dette kan best illustreres med Google’s oppkjøp av YouTube, og forsøk på å kjøpe opp Facebook.

Disse fenomenene viser at enkeltmenneskers frivillige bidrag kan sette store penger i bevegelse, bidrag som vi ifølge Yale-professoren Benkler tidligere ikke har klart å tilegne en pengemessig verdi og forstå innenfor en tradisjonell markedslogikk.

Innenfor IKT-økonomien har det vært allment akseptert at størsteparten av kostnadene ved etablering av såkalte informasjonsgoder er knyttet til selve produktutviklingen og uavhengig av produksjonsmengden. En slik kostnadsstruktur bidrar til en situasjon med stordriftsfordeler på tilbudssiden. Når informasjonsgoder samtidig kan reproduseres og distribueres så og si gratis og uten å forringes i kvalitet, så har den tradisjonelle forståelsen vært at motivene for å utvikle nye informasjonsgoder synker drastisk. I tillegg skaper utviklingen av standardiserte nettverk såkalte nettverkseffekter på etterspørselssiden, dvs. at verdien av nettverket vokser i takt med størrelsen og relevansen på nettverket.

Kombinasjonen av disse faktorene bidrar til å skape monopoltilstander i markedet og etableringsbarrierer for nykommere. En av de ledende IKT-økonomene i Norge, Kåre P. Hagen, har uttalt at med en slik kostnadsstruktur for informasjonsbaserte goder vil ”konkurransen skifte fra konkurranse i markeder til konkurranse om markeder”. Kort sagt et kappløp om å ta markedet først, og dermed unngå konkurranse i markedet.

Spørsmålet er om utviklingslogikken bak fri programvare og produksjon av innhold i nye medier er i ferd med å endre elementer av kostnadsstrukturene i IKT-sektoren, og dermed også markedets funksjonsmåte. Utviklingen av fri programvare og innhold i nye medier har en annen logikk og andre insentiver enn tradisjonell profitt, det være seg anerkjennelse, ønske om å øke egen markedsverdi, en ”kul-hetsfaktor”, gruppetilhørighet eller rett og slett ønske om å bli lagt merke til. Felles for disse faktorene er at de ikke umiddelbart lar seg innpasse i tradisjonelle forretningsmodeller.

Når insentiver til utviklingen av nye informasjonsgoder ikke lenger bare er avhengig av økonomiske begreper som arbeidsdeling, avlønning, prisinsentiver og marked, men også utvikles gratis – og med minst like god kvalitet - av ”massene”, kan dette bidra til å endre spillereglene i økonomien og til å gi begrepet ”den nye økonomien” nytt innhold og ny kraft, ti-femten år etter dens tilsynelatende endelikt.

I gratisøkonomien vil enkeltpersoners frivillige bidrag kunne få nasjonaløkonomiske konsekvenser, store (og dominerende) selskaper vil i økende grad kunne bli utfordret av små selskaper, kommersielle selskaper vil generelt kunne bli utfordret av enkeltpersoners frivillige bidrag, konkurransen vil i økende grad skifte fra en konkurranse om markeder til en konkurranse om de beste oppkjøpene (av kloke hoder, gode utviklerne, av sosiale nettverk og av gode selskaper).

For å ikke falle i den samme overoptimistiske fellen som ”dot-commerne” for ti år siden, bør man imidlertid lære av historien og avvente hvilken retning utviklingen tar. Kanskje er vi kun inne i en overgangsfase der nye aktører og forretningsmodeller gradvis vil falle på plass og der den ”gamle økonomien” igjen vinner? Kanskje vil små gratisselskaper vokse seg til store tradisjonelle selskaper, og kanskje vil programutviklere der ute etter hvert ta seg betalte jobber? Eller har Internets enorme utbredelse og kapasitet engang for all ført til massenes inntreden i produksjonen av informasjonsgoder, og brakt oss over i en vedvarende ny økonomi?

Ideenes økonomi

rune.foshaug@abelia.no (Institutt for ny økonomi) — Mon, 23 Apr 2007 20:31:00 +0000

Denne artikkelen stod i Adresseavisa januar 2007. Skrevet av Foshaug og Chaffey

I nye teorier om vekst er det ikke tilgangen på ressurser og fysiske goder som fører til økonomisk vekst, men ideer. Ideer driver den økonomiske veksten fordi mennesker har en ubegrenset kapasitet til å skape nye resepter for bruk av objekter og ressurser som allerede er i bruk. Standford-økonomen Paul M. Romer sier at økonomisk vekst finner sted der folk tar i bruk ressurser og rearrangerer dem på en måte som er mer verdifull. I Romer’s tilnærming bidrar nye ideer og ny kunnskap til å oppheve loven om avtagende nytte. Ny kunnskap om bruk av ressurser som allerede er i bruk skaper økt avkastning ved økt produksjon, og fører i tillegg til fallende kostnader. Fordi kunnskap og ideer spres fort og lett kan reproduseres uten å falle i verdi, så har det i utgangspunktet ingen begrensing i klassisk økonomisk forstand.

I teoretisk og empiriske studier om kunnskapens og teknologiens betydning for innovasjon og vekst, har det vært en tendens til ikke å vurdere makroøkonomiske og makropolitiske spørsmål. Motsatt har markroøkonomiske studier ikke i tilstrekkelig grad tatt inn over seg betydningen av kunnskap, teknologi og innovasjon, men regnet disse faktorene som (eksogent) gitt og uten avgjørende betydning. Den svenske økonomen Bent-Åge Lundvall ved universitetet i Ålborg er en av dem som prøver å bygge en bro mellom disse to teoretiske retningene. Lundvall argumenterer for at utviklingen av nye teknologier og kunnskap og hva han kaller en læringsøkonomi, er vesentlige faktorer for veksten i hele økonomien som sådan. Denne veksten er i motsetning til tidligere drevet frem av hva han kaller "learning by interaction". I dette ligger at ny teknologi bidrar til å spre nye ideer og kunnskap raskt og til mange, og at disse ideene og kunnskapene danner grunnlag for gjensidig læring og ytterligere innovasjoner og tilpasninger ved at andre videreutvikler dem. Innovasjonen flyttes nærmere brukerne, og lokale teknologiske nyvinninger kan raskt generaliseres og dermed få nasjonal og global økonomisk betydning. YouTube er et godt eksempel.

En omfattende utbredelse av Internet med mulighet for utveksling av et rikt innhold (lyd, video, grafikk o.a.) gjør at forsknings- og innovasjonsaktiviteter (og all ide- og kunnskapsproduksjon) kan deles på mange og over landegrenser. Eksempler på denne utviklingen ser vi allerede i dag ved økende grad av utflytting av kunnskapsproduksjon til land som India og Kina, en utvikling som å vidt har startet. I en verden der kunnskapsproduksjonen lett kan flyttes til utlandet og innovasjonsaktiviteter i økende grad flyttes til brukerne, vil klassiske økonomiske begrensninger i form av ressurser som allerede er i bruk ikke være like aktuelle som tidligere. Norge er sentralt plassert i en slik kunnskapsøkonomi. Norge lever i større og større grad av den kunnskapen vi putter inn i den tradisjonelle industrien, samtidig som betydningen av tjenestesektoren øker. I tillegg importerer vi som kjent billige varer fra lavkostland i Asia.

Abelia har nylig foretatt en undersøkelse blant våre medlemsbedrifter. Undersøkelsen viser at kunnskaps- og teknologibedrifter i stor grad er globalisert bedrifter, og at dette er en utvikling som særlig har skutt fart de siste to årene. Halvparten av selskapene kjøper tjenester fra utlandet og 35 % har avdeling i utlandet. Det er særlig forskningsoppgaver og utvikling av software og programmering som flyttes ut, samt en del konsulentoppdrag. Bedriftene oppgir at grunnen til utflyttingen er behovet for å få adgang til kvalifisert arbeidskraft, for å komme nærmere kunder og markeder og for å redusere kostnader. Så mye som en fjerdedel av bedriftene i undersøkelsen planlegger åpne avdelinger i utlandet neste år. Det er derfor nærliggende å anta at dette er en utvikling som er i sin spede begynnelse og at farten i globalisering av kunnskapsproduksjon vil øke kraftig fremover.

Det er viktig å understreke at dette er en utvikling som ikke i seg selv er negativ, snarere tvert imot viser materialet at bedrifter som i stor grad øker involveringen i utlandet også vokser i hjemlandet. Poenger er at graden av utflytting vil utfordre sentrale elementer i politikken i Norge, og at innretningen på næringspolitikken bør gjennomtenkes i lys av dette.
En konklusjon er at kunnskapsøkonomien ser ut til å sørge for at økt aktivitetsnivå i økonomien ikke slår like sterkt ut i form av økt pris- og lønnsvekst som før. Ved å flytte oppgaver ut, importere billigere varer utenfra og putte mer kunnskap inn i ressurser som allerede er i bruk, bremses denne effekten. Bedriftene tjener rett og slett penger uten at gevinsten spises opp av høyere lønninger, priser og renter.

Derfor er det særlig fornuftig å bruke ressurser på å stimulere og framskynde utvikling og spredning av ideer. Da kan vi i enda større grad holde et høyt aktivitetsnivå i økonomien ved hjelp av ressurser som allerede er i bruk. Det er i så måte nedslående at den største taperen i årets statsbudsjett er forskningen, og at særlig IKT-forskningen har tapt terreng gjennom mange år. Ny kunnskap er riktignok billig å spre, men den er dyr å fremskaffe. Økt satsing på forskning og innovasjon for å fremskaffe nye ideer og teknologier, er derfor en nødvendig forutsetning for å realisere de ambisiøse velferdspolitiske målsettingene uten at gevinsten spises opp av pris- og kostnadsvekst.

En annen, om enn mer indirekte konklusjon, er at knapphet på arbeidskraft ikke nødvendigvis bare er negativt, fordi det bidrar til å stimulere selskaper til å utvikle nye ideer om bruk av eksisterende ressurser. En politisk hovedutfordring blir snarere å legge til rette for at Norge som nasjon klarer å utnytte og kommersialisere ideene som kunnskapsøkonomien bygger på. I tillegg til en satsning på forskning, handler dette om å skape en politikk og infrastruktur for omstilling der mennesker og ressurser raskt kan mobiliseres til nye oppgaver. På den måten blir raske omstillinger i næringslivet ikke en trussel, men en stor mulighet. Ressurser som allerede er i bruk overføres til mer lønnsomme aktiviteter basert på nye ideer.