Finanskrisens årsaker

I mitt forrige blogg-innlegg henviste jeg til en god artikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen av Karen Helene Ulltveit-Moe og Victor D. Norman. Denne gangen er jeg noe forundret over noe Ulltveit-Moe skrev i Dagens Næringsliv mandag 29. september under tittelen "En varslet krise". (Bildet viser forsiden fra 30. sep)

Hun påstår at finanskrisen skyldes i) deregulering og verdipapirisering (vanskelig ord dette), ii) dotcombølgen og iii) Kina (nærmere bestemt Kinas inntreden i WTO).

Når det gjelder forklaringen knyttet til deregulering og verdipapirisering foklarer hun godt og virker overbevisende. Jeg lærte mye av å lese dette.

Når det gjelder de to andre årsakene til finanskrisen; dotcom-bølgen og Kina blir jeg derimot noe usikker på hva hun egentlig legger i disse to forklaringene, som hun nærmest henger på som vedlegg i siste avsnitt av sin kronikk. Usikkerheten knytter seg til om det holder rent metodisk å hevde at dotcom-bølgen og Kina er årsaker til krisa, og i så fall hvor mye verdi disse forklaringene gir.

Dotcom-bølgens nedtur og Kinas inntreden i WTO førte ifølge Ulltveit-Moe til at verden fløt over av kapital fordi sentralbankene - med Fed i spissen - holdt renten for lav for lenge, og fordi billige importvarer fra Kina oversvømte vestlige land.

Dette rammet jo alle vestlige land og fungerer ikke som en god forklaring på at finanskrisen kom med slik styrke nettopp i USA. Dotcom-bølgen og Kina var kanskje medvirkende og bakenforliggende faktorer, men neppe nødvendige betingelser for finanskrisa. En god analyse bør i så fall svare på hva det var som gjorde at dotcom-bølgen og Kinas inntreden i WTO førte til at krisa fikk så store konsekvenser i USA og ikke i andre land.

Det som er interessant som forklaring er hva det unike med USA var, ikke hva som var felles for alle, men kun fikk utslag i USA. Slik det nå fremstår er disse tre forklaringene av helt ulik karakter og på helt ulikt nivå.

Kanskje har Ulltveit-Moe en god analyse av dette i andre fora enn DN. For meg er det kun den første årsaken som egentlig gir meg noen forståelse av hvorfor krisa fikk slikt omfang nettopp i USA.

Oslo-regionen - globaliseringens vinner

Norge er et av de landene som har profitert mest på globaliseringen, også i nordisk sammenheng. Bytteforholdet med utlandet har slått spesielt heldig ut for et ravåreproduserende land som Norge: Vi importerer billige arbeidsintensive varer fra Kina, og vi eksporterer dyre råvarer som olje, gass og metaller.

Dette er vel kjent. Kanskje ikke så kjent er at det primært er Oslo-regionen som er globaliseringens vinner i Norge.

I en interessant artikkel i siste nummer av Samfunnsøkonomen (nr. 6 og 7 2008) dokumenterer Victor D. Normann og Karen Helen Ulltveit-Moe at Oslo og Akershus er den eneste regionen som vokser som følge av globaliseringen.

Årsakene er bl.a. dette:
* Industrinedbyggingen de siste årene har primært skjedd i distriktene.
* De nye næringene som vokser opp lokaliseres andre steder enn der de gamle ble borte.
* Veksten kommer i kunnskapsintensivt næringsliv - finans, transport, kommunikasjon, tjenesteyting etc - som i all hovedsak har fotfeste i Oslo-regionen.
* Høyt utdannet arbeidskraft trekker dit de faglige utfordringene er og der arbeidsmarkedet er mangfoldig. (Oslo-regionen er den eneste regionen med netto innenlandsk tilflytting de siste 15 årene)
* Bedriftene trekkes dit høy utdannet arbeidskraft er, noe som da betyr at man får selvforsterkende klyngemekanismer.

Forfatterne argumenterer for at myndighetene må øke sine fysiske investeringer i infrastruktur, i plassering av offentlige kompetansearbeidsplasser også utenfor Oslo-regionen, for å skape store regional markeder som kan fungere som attraktive kompetansearbeidsplasser andre steder i landet.

Sikkert noe i det, men det er trolig vel så viktig å øke investeringene i det området der folk faktisk velger å bo. Gjør vi ikke det, står alle i Norge i fare for å tape på globaliseringen.

Flaks eller kald beregning

"Vi vet at IKT har endret samfunnet på flere måter. IKT endrer ikke bare betingelsene for vare- og tjenesteproduksjon, men også hvordan økonomiske, sosiale og levekårsmessige forhold i samfunnet utvikler seg."

Slik åpner en forskningsrapport fra FAFO og Econ om IKTs betydning for samfunnsutviklingen, som Abelia og flere oppdragsgivere er med på å finanisere. Forskningsrapporten skal sluttføres høsten 2008.

Hoveddelen av rapporten skal se inn i fremtiden; hva vil IKT bety for samfunnsutviklingen de neste 10-15 årene. Hvor står Norge i 2020? Rapportens første del prøver imidlertid å forklare hvordan Norge er kommet dit vi er i dag. Denne delen av analysen ender opp med en begrunnet påstand om at første etappe av det norske samfunnets implementering av IKT er fullført med glans.

FAFO og Econ mener det kan legges ulike forklaringsmodeller til grunn for å forklare disse resultatene.

Flaks?
Den ene modellen tar utgangspunkt i at vi er et av verdens rikeste land og at velstanden har satt oss i en unik samfunnsmessig posisjon, herunder muligheten til å kjøpe og ta i bruk teknologi som behager oss, og vi liker å innrette oss bekvemt. Velstanden har satt oss i en unik samfunnsmessig posisjon. Den har gitt oss muligheten til å kjøpe og ta i bruk teknologi som behager oss.

I en global sammenheng framstår Norge som et land langt framme på bruk av IKT. Norge, sammen med andre rike land særlig de nordiske landene, ligger langt framme med hensyn til anvendelse av IKT i arbeid og fritid. Vi har investert i mye utstyr, det er nytt og vi bruker mye penger på IKT.

Kald beregning?
Den andre modellen tar utgangspunkt i at det norske samfunnet har vist evne til å holde hodet kaldt. Vi har ikke hoppet på tilsynelatende tiltalende høyteknologiløsninger, men hatt evne til å vente og velge de beste løsningene. Vi har ikke drevet fram produksjon av hardware og software, men har overlatt dette til Kina og India, som har billigere arbeidskraft, spesielt ingeniører.

I internasjonale sammenligninger av IKT-næringene, det vil si produksjon av IKT hardware og software, kommer Norge ut som en mer middelmådig nasjon. Naturlig nok har enkelte land spesialisert seg på IKT-produksjon. Norge har likevel en liten IKT-sektor når vi sammenligner oss med våre naboland, Sverige, Finland og Danmark.

.. og forklaringen er
Jeg synes det er to spennende tilnærminger som trekkes opp i rapporten, selv om jeg vel har en hang til å tro mest på at det er flaksen som har betydd mest. Flaks i betydning av at det er egenskaper ved Norges befolkning - dvs. vårt høye velstands- og inntektsnivå, jevn inntektsfordeling og høyt utdanningsnivå - som har bidratt til den raske utbredelsen og bruken av mange former for den nye teknologien som vi har opplevd.

I tillegg har geografi og næringsstruktur stimulert kreativitet i forhold til bruk av teknologi innenfor ulike næringer. Store avstander og spesielle behov i enkelte næringer, som for eksempel oljenæringen, har stimulert utvikling av teknologi og skapt nisjer. Likeledes har skipsfarten og aktiviteten i Nordsjøen ført med seg behov for satellitttkommunikasjon og navigasjonsutstyr, noe som har vært en pådriver for produsenter og operatører på området.

Hvor går veien videre?
FAFOs og Econs hypotese er at IKT som samfunnsendrende kraft for Norge står ved et veiskille. Hvor vi vil komme til å gå videre vites ikke, men det avhenger av hvorfor vi er kommet dit vi er.

I så fall får vi håpe at vi fortsetter å ha flaks...

Eiendomsrettigheter i kunnskapsøkonomien

Kan staten gi noen rett til å eie kunnskap på bekostning av andres tilgang til den samme kunnskapen?

Fra kapital til kunnskap
Kunnskap spiller i dagens økonomi i stor grad den samme rollen som kapital hadde i industrisamfunnet; de får ideer til å bli butikk.

Der slutter imidlertid også forskjellen. Klassiske innsatsfaktorer i agrar- og industrisamfunnet - som naturressurser, arbeidskraft og kapital - var preget av knapphet, og måte derfor beskyttes i form av eiendomsrettigheter. I dette ligger hele legitimiteten for myndighetenes beskyttelse av eiendomsrettigheter. Fordi stater opp gjennom historien har villet stimulere til økonomisk vekst, har de brukt statens monopol på utøvelse av makt til å beskytte og lovregulere de innsatsfaktorene som kan stimulere økonomien.

Spørsmålet er om begrunnelse for slik politikk holder mål i kunnskapsøkonomien.

Kunnskapen vokser i takt med bruken
Kunnskapsøkonomien skiller seg fra tidligere tiders samfunn og økonomier ved at dens hovedinnsatsfaktor; kunnskap, er et ikke-rivaliserende gode som vokser både ved egen og andres bruk.

Ny kunnskap - som økonomen Paul M. Romer hevder - skaper økt avkastning ved økt produksjon. Fordi kunnskap og ideer i dagens samfunn spres fort og lett kan reproduseres uten å falle i verdi, så har det i utgangspunktet ingen begrensning i klassisk økonomisk forstand.

Når man i tillegg legger til at infrastrukturen for produksjon og spredning av kunnskap – dvs. Internett - er i ferd med å få ubegrenset kapasitet og tilgjengelighet, og samtidig tenderer til å være gratis å bruke, så stiller dette spørsmål ved om den klassiske begrunnelsen for eiendomsrettigheter holder stand.

Og som den kloke leser allerede har forstått, så handler dette om den mystiske forkortelsen IPR. Eller mer korrekt; det handler om IPR og verdiskaping.

IPR og verdiskaping
Hva skal myndighetene gjøre når hovedinnsatsfaktoren i økonomien, nemlig kunnskap og den infrastrukturen som fremkaller og sprer den, ikke lenger er begrenset. Jo, man innfører juridiske begrensninger til erstatning for de fysiske som ikke lenger er til stede.

IPR er ment å gi innovatøren mulighet til å profittere på sine ideer og stimulerer derfor til å skape nye. På den annen side vil en legal beskyttelse som ekskluderer andre i en gitt tidsperiode kunne redusere konkurransen og innovasjonen i økonomien som helhet. Og da er spørsmålet: Fører IPR til mer eller mindre innovasjon?

Dette er definitivt ikke et spørsmål som trenger bombastiske svar, men et spørsmål som trenger analyse og som i stor grad kun kan avgjørs empirisk.

Innovasjonsmelding
Om IPR er et tema for Innovasjonsmeldingen vites ikke i skrivende stund, men det vil jeg anta. Mitt håp er at det ikke kommer noen lettkjøpte konklusjoner i retning av at en liten nasjon som Norge må styrke IPR-regimet for å henge med i den globale konkurransen. Spørsmålet fortjener en bredere analyse der innretningen på et IPR-regime må diskuteres, der ulike fagområder som programvare og bio/medisin må behandles separat og der muligheten for å kompensere innovatører som ikke får beskyttelse må diskuteres.

Og husk at det finnes også andre måter å henge med i den globale konkurransen som kanskje er mer effektive for en liten nasjon enn et strikt IPR-regime: massiv satsing på utdanning og forskning, universell tilgjengelighet, satsing på bedre prosessinnovasjoner, markedsføring mv.

Konkurranse og innovasjon i programvaremarkedet

Tiden går og det ser ikke ut til at jeg klarer min målsetting om ett innlegg i måneden. Her er uansett en artikkel som ble publisert i Computerworld 30. mai 2008, denne gangen om programvaremarkedet.

Rune
--------------------

Konkurransetilsynets rapport fra februar i år om ”konkurranse og innovasjon i programvaremarkedet” har fått liten oppmerksomhet utover en engere krets av spesielt berørte og interesserte. Gitt temperaturen i programvaredebatten er dette merkelig, men forstålig for de som faktisk har lest rapporten.

It og konkurranseminister Heidi Grande Røys har bedt Konkurransetilsynet (KT) ”prioritere oppfølging og gjennomgang av konkurranseforholdene i programvaremarkedene”. Det har KT gjort og konkludert med at ”programvaremarkedene skiller seg fra tradisjonelle markeder gjennom at egenskaper ved produktene og markedene kan skape grunnlag for at aktørene kan oppnå perioder med markedsmakt. Dette motiverer til innovasjon, men kan samtidig gi grunnlag for høye priser som følge av begrenset konkurranse.”

I seminaret om rapporten, som KT arrangerte i Bergen 22. april, gikk diskusjonen langs tradisjonelle skillelinjer – dvs. for eller mot Microsofts aktiviteter i markedet - og blant de fremmøtte var det trolig få som hadde tatt seg bryet med å lese rapporten.

Rapporten er – dessverre kan man si - en klipp og lim av tradisjonelle økonomiske teorier knyttet til IKT-økonomien. Rapporten mangler en analyse av dynamikken og utviklingen i programvaremarkedet, og bommer derfor på anbefalingene og konklusjonene. Resultatet kan bli et svakt presisjonsnivå og fremtidige saker som behandles på feil grunnlag.

Hva er så problemet? I den tradisjonelle IKT-økonomien har det vært allment akseptert at størsteparten av kostnadene ved etablering av informasjonsgoder er knyttet til selve produktutviklingen og uavhengig av produksjonsmengden, noe som bidrar til en situasjon med stordriftsfordeler på tilbudssiden. Når informasjonsgoder også kan reproduseres og distribueres tilnærmet gratis og uten å forringes i kvalitet, har forståelsen vært at incentivene til å utvikle nye informasjonsgoder (for eksempel ny programvare) synker drastisk. I tillegg bidrar standardiserte nettverk, felles arkitektur og protokoller mv. til nettverkseffekter på etterspørselssiden, dvs. at verdien av nettverket vokser i takt med størrelsen og relevansen på nettverket, noe som ofte fører til monopoler i markedet.

Svakhetene med denne tilnærmingen er at den ikke tar innover seg at informasjonsgoder i dag utvikles på andre måter enn tidligere. Eksempler er den store betydningen fri programvare og brukergenerert innhold i nye mediekanaler har fått. Drivkreftene bak disse fenomenene er for det første knyttet til økt ytelse og reduserte priser på de teknologiene som muliggjør Internett - prosessorkraft, båndbredde og lagringskapasitet. Når weben i tillegg handler om skaladrift og prisene på elektronikk synker, går enhetsprisen mot null og totalprisen reduseres kraftig. Resultatet er at produksjon av informasjonsgoder i mange tilfeller ikke er preget av stor faste oppstartskostnader. For det andre er de nye formene for produkt- og innholdsutvikling knyttet til andre incentiver enn tradisjonell profitt, det være seg anerkjennelse, ønske om å øke egen markedsverdi, utløp for kreativitet eller rett og slett et ønske om å bli lagt merke til. Felles for disse motivene er at de ikke umiddelbart lar seg innpasse i tradisjonell økonomisk tenkning.

Utvikling av nye informasjonsgoder er derfor ikke lenger kun er knyttet til prisincentiver eller marked, men kan utvikles gratis – og med minst like god kvalitet – på frivillig grunnlag av ulike brukere og utviklere. Hva betyr dette? Det betyr bl.a at store deler av diskusjon i KTs rapport står i fare for ikke å være særlig relevant. Når investeringskostnaden ved produksjon av programvare dekkes av frivillige bidrag, fører det bedriftsøkonomiske tapet knyttet til at marginalkostnaden går mot null ikke til et samfunnsøkonomisk tap. Frivillige bidrag – eller kollektiv produksjon - fører til at tilbudet av programvare og innovasjonen i markedet er overens med samfunnsøkonomisk optimum. Den teoretiske debatten i KTs rapport knyttet til forholdet mellom statisk og dynamisk effektivitet – altså konkurranse på kort og lang sikt – blir dermed ikke særlig relevant. Faren for at en dominerende aktør underpriser på kort sikt for å trenge andre ute av markedet og dermed kunne ta monopolpris på lang sikt, er ikke noe KT trenger å bekymre seg for så lenge innovasjonen og prispresset opprettholdes av frivillige bidrag.

Hva skal KT da gjøre? KT og myndighetene bør være mindre opptatt av teoretiske økonomiske resonnementer og mer opptatt av juridiske/avtalemessige forhold, dvs. hvorvidt en dominerende aktør har avtalemessige bindinger som hindrer konkurransen. Konkurranse i programvaremarkedet påvirkes mer av juridisk innlåsninger og ekskluderende avtaler mellom parter enn av økonomiske begreper som forretningsmodell, prisnivå og rabatter.

Åpen innovasjon

Jeg har den siste tiden prøvd å lære mer om såkalt åpen innovasjon. Inngangsporten til dette temaet har for meg gått via Henry Chesbrough (forfatter av bøkene Open Innovation og Open Innovation - Business Models).

Åpen innovasjon er et konsept som i korte trekk går ut på å endre forretningsmodellen i retning av å slippe flere ideer, konsepter og teknologier utenfra inn i egen utviklingsprosess, og motsatt å åpne for at ideer utviklet i egen bedrift i større grad deles med aktører utenfor egen bedrift (leverandører, kunder, U&H, nettverk etc.).

Åpne innovasjonsprosesser er drevet frem av økt globalisering og konkurranse, som i sin tur bidrar til å redusere produktenes levetid og verdien av egen FoU. Kortere produktsyklus reduserer inntjeningen, og relativt sett dyrere FoU/FoI øker kostnadene ved å utvikle egne produkter og tjenester. Løsningen kan være å åpne innovasjonsprosessen ved å drive mindre egen FoU/FoI, og samtidig sørge for at interne og eksterne ideer og konsepter bidrar til skape nye inntjeningsmuligheter.

En av hovedutfordringene med åpne innovasjonsprosesser er å håndtere rettighetsproblematikken og forretningshemmeligheter knyttet til å dele konsepter og teknologier i de nye markedene og konstellasjonene som oppstår. Chesbrough omtaler disse markedene som "intermediate markets" eller "secondary markets". Et godt norsk begrep kan være "koblingsmarkeder". Mange nye aktører og selskaper har tatt på seg rollen som koblingsagenter hvis hovedformål er å legge til rette for kobling av ideer, konsepter og teknologier uten at noen risikerer å bli lurt. Resultatet kan være økt grad av lisensiering av patenter som har ligget brakk, spinn-offs og joint ventures og nye salgsmuligheter.

Rent politisk mener jeg Chesbroug's tanker viser hvor viktige - men ofte undervurderte - koblingsaktørne er for innovasjonsprosessen i et kunnskapssamfunn, det være seg bl.a. forskningsinstitutter og konsulenter.

Helse trenger IKT

-------
Og når jeg først er i gang legger jeg også inne en artikkel jeg skrev som et tilsvar til Hans Petter Aarseth i Sosial- og helsedirektoratet. Artikkelen stod på trykk i Computerworld 29. februar 2008 (skuddår!)

Rune

-------

Sosial- og helsedirektoratet inviterer i en kronikk i Computerworld 15. februar Abelia til et samarbeid for å løse felles utfordringer ved bruk av it i helsesektoren. Dette har vi takket ja til og direktoratet og Abelia er allerede i gang med å drøfte hvordan et slikt samarbeid kan foregå.

I Sosial- og helsedirektoratets kommentarer til Abelias eBrustad-rapport hevder divisjonsdirektør Hans Petter Aarseth at årsakene til at det tar tid å innføre it i helsevesenet skyldes kompleksiteten i sektoren, og leverandører som ikke makter å levere ønsket funksjonalitet til ønsket tid. Aarseth hevder videre at Norge ligger langt fremme internasjonalt når det gjelder it i helsesektoren.

Abelia mener direktoratets virkelighetsbeskrivelse er en forenkling og har preg av ansvarsfraskrivelse fra myndighetens side. Kompleksiteten i sektoren må ikke gjøre oss blinde for hva som kan gjøres, og at det faktisk ligger et stort forbedringspotensialet i en mer offensiv og samordnet bruk av IKT i helsesektoren. Abelia synes også det er defensivt og feilaktig å peke på leverandørene som den store flaskehalsen når det gjelder bruk av it i helsesektoren.

At manglende samhandling i helsesektoren skyldes sektorens kompleksitet, tar ikke innover seg at ny samhandlings- og integreringsteknologi nettopp har vokst frem de siste årene som et resultat av denne kompleksiteten. Spørsmålet direktoratet bør stille seg er hvorfor ikke slik samhandlingsteknologi er tatt i bruk i stor skala i helsesektoren. Svaret er definitivt ikke leveringsudyktige leverandører, men snarere å finne i fragementerte og uklare styringsstrukturer og ulike finansielle strukturer i helsesektoren, slik Abelias evaluering basert på myndighetenes egne kilder har dokumentert. I tillegg er det jo vitterlig myndighetene selv som har makt til å endre det regelverket som i dag hindrer effektiv samhandling i sektoren.

Hovedutfordringen i helsesektoren er ikke it-leverandørene, men snarere slik lederen for Nasjonalt senter for telemedisin uttrykte det i en kronikk i Nordlys i fjor; at IKT-utviklingen i helsevesenet preges av fragmentering og et svarteperspill der uklare styringslinjer, roller og ansvar fører til et digitalt lappeteppe med mange løsninger som ikke kommuniserer med hverandre. Informasjon om deg som pasient er fortsatt knyttet til ”ditt” sykehus, og kan ikke sendes – selv i akutte situasjoner – mellom to forskjellige sykehus i samme by. Så langt Abelia har brakt på det rene er Norge det eneste landet i Norden som ikke klarer å få til løsninger der informasjonen deles elektronisk mellom sykehusene.

Kompleksiteten i sektoren og udyktige leverandører er videre ikke årsaken til at fem regionale helseforetak har kjøpt elektroniske pasientjournaler fra tre ulike leverandører, uten at det er stilt krav om at pasientinformasjon skal kunne overføres mellom sykehusene. Kompleksiteten og udyktige leverandører er ikke årsaken til at ingen norske eller internasjonale leverandører av samhandlingsteknologi har mottatt nasjonale eller regionale anbud. Løsningen på en mer effektiv bruk av IKT i helsesektoren ligger hos bestilleren og de politiske myndighetene. Elementer i denne løsningen er krav til bruk av åpne standarder, krav til innkjøp og bruk av den mest moderne teknologien, kritisk gjennomgang og fjerning av legale flaskehalser, etablering av sikkerhetsløsninger, smidig innkjøpsdialog og incentiver og forretningsmodeller som stimulerer til samhandling.


Når det gjelder direktoratets påstand om at Norge ligger langt fremme mht bruk av it i helsesektoren, så er det kanskje en påstand som var gyldig for ca ti år. Mangfoldet i innføring og bruk av it-løsninger i primærhelsetjenesten, pleie- og omsorgstjenesten og i helseforetakene gjorde at vil lå i front for ti år siden. I dag fører det samme mangfoldet til at vi er akterutseilt fordi vi ikke i tilstrekkelig grad klarer å utnytte de store investeringene i eksisterende systemer ved bruk av moderne teknologi som er kommet de siste årene.

Det er for så vidt betegnende når direktoratet snakker om det store meldingsløftet som det som skal sørge for ”hensiktsmessige it-løsninger i denne viktige sektoren”. Allerede på 80-tallet førte elektronisk meldingsformidling til at man erstattet papirkopier med elektroniske kopier, uten at det gjorde informasjonen mer oppdatert. Målet må være å ta i bruk sikre nettbaserte fellesløsninger som oppdateres i sanntid, slik at ulike nivåer i helsevesenet kan få tilgang til oppdatert informasjon når de har behov og ikke når de får en melding.

Abelia er tilfreds med at Aarseth understreker at viljen til sterkere styring, koordinering og samarbeid er til stede, og at sentrale aktører nå uttrykker støtte til felles nasjonale mål for it i helsesektoren. Abelia representerer IKT-leverandører som kan bidra til å oppnå nasjonale mål i helsesektoren gjennom å redusere utgiftene og øke kvaliteten gjennom hele pasientforløpet.