Tobin hva?

Har du hørt om Tobin? Han het faktisk James Tobin og var (døde 2002) en amerikansk økonom som på 70-tallet foreslo å innføre skatt på globale valutatransaksjoner, kjent som Tobin-skatten.


I dagens Aftenposten tar professor Dani Rodrik (bildet) ved Harvard-universitetet til orde for å innføre en slik skatt. Dani Rodrik er kjent for å være skeptisk til de som hevder at globaliseringen er en slags naturlov. Rodrik skriver i Aftenposten at en skatt på f.eks. 0,25% på globale valutatransaksjoner vil redusere det han kaller urimelig kortsiktig spekulasjon, og at skatten kan finanisere gode formål som vaksiner og genrell u-hjelp. Et slags økonomisk kinderegg.

Globaliseringskritikken, særlig representert ved Attac, som oppstod med fornyet styrke rundt år 2000, har omfavnet ideen om en slik skatt. Andre har vært skeptiske, fordi de mener forslaget er urealistisk og vanskelig å gjennomføre, og at de negative konsekvensene overstiger de positive.

Jeg tror at Rodrik har rett i en ting, at globaliseringen ikke er en naturlov. Dersom det er politisk vilje i de landene med politisk tyngde, så kan mange såkalte økonomiske og politiske naturlover endres. Selv om Tobin-skatten i utgangspunktet er en god ide, tror jeg imidlertid at den neppe lar seg gjennomføre, så lenge de landene som ikke tjener på en slik skatt er de landene med størst tyngde i internasjonal politikk. Realpolitikken gjelder, uansett.

Og ikke glem at globaliseringen har vært en stor suksess. Globaliseringen har økt velferden for både fattig og rik, og negative utslag av globaliseringen må møtes med politikk for å avbøte disse utslagene, og ikke med en politikk som søker å avskaffe hele markedsøkonomien og globaliseringen.

Her synes Attac-bevegelsen å ha gått seg noe vill, noe også James Tobin pekte på i et intervju med Der Spiegel 3. september 2001. Tobin sier der at ”the loudest applause is coming from the wrong side. Look, I am an economist and, like most economists, I support free trade."

Mislykket telepolitikk

Siden Telenor og Netcom fikk konsesjon til å bygge mobilnett i Norge har det vært en politisk målsetting å legge til rette for flere konkurrerende mobiltilbydere. I dag, 15-20 år senere, kan vi slå fast at denne politikken ikke har lykkes.

Ved utgangen av første halvår 2008 hadde Telenor og NetCom en andel på omlag 73 prosent av abonnentene. Telenor hadde ca 53 % og Netcom ca 20 %. De resterende abonnentene var delt mellom Tele2 (8,5 %), Chess (7 %), OneCall (3 %), Lebara og Ventelo (ca 2,5 % hver), pluss en drøss med småtilbydere.

Selv om dette tilsynelatende er mange tilbydere, er noe av problemet at veldig få av dem har egne nett. I tillegg er Chess eid av Netcom (eller TeiaSonera om man vil). De eneste skikkelige utfordrerne er Tele2 og Network Norway (eier tilbydere som OneCall og Lebara). Ventelo eies i dag av Bredbåndsalliansen.

Hva står vi da igjen med? To store aktører og et par små utfordere.

Det er derfor nærliggende å konkludere med at reguleringen av mobiltelefoni i Norge har gjort det umulig å bygge opp en skikkelig konkurrent meg eget nett. Reguleringen skulle skape bærekraftig konkurranse (noe som forutsetter flere mobilnett). I stedet har den skapt en form for pengeflytting mellom noen få selskaper.

Jeg tror noe av forklaringen er at myndighetene i Norge (og Eftas overvåkingsorgan) har hatt for stort søkelys på prisregulering (særlig termineringspriser) og konkurranse på kort sikt.

Norge er et lite land hvor det i utgangspunktet er dyrt å bygge infrastruktur. En for ensidig vektlegging av lave priser vil redusere inntjeningen og muligheten for å bygge eget mobilnett. Selv ikke et samarbeid mellom Tele2 og Network Norway gjør det regningssvarende å bygge mobilnett. Uten konkurranse mellom tilbydere med egne nett vil man for alltid være avhengig av at myndighetene regulerer prisene, i stedet for at konkurransen mellom likeverdige aktører automatisk presser prisene ned.

Men da har kanskje Post- og teletilsynet nådd sitt mål.....

De fem friheter

At EU er basert på de fire friheter er vel kjent i et land som har vært gjennom to folkeavstemninger om medlemskap. At en femte frihet, nemlig kunnskap, er i ferd med å legges til er mindre kjent.

At kunnskapen skal være fri er ingen selvfølgelighet, og det er derfor gledelig at EU det siste året har lagt vekt på å fremme fri spredning av den viktigste innsatsfaktoren i vår moderne økonomi.

Fri bevegelser av varer, kapital og personer har vi blitt vant til via EØS-avtalen og Schengen-avtalen, og på stadig flere områder også fri bevegelse av tjenester, noe debatten om tjenestedirektivet har vist.

Lanseringen av kunnskap som den femte friheten har sitt utspring i EUs Lisboa-strategi. For ganske nøyaktig ett år siden, 20. november 2007, lanserte EU-kommisjonen ideen om "A single market for 21st century Europe". Dette har ført til flere konkrete politikkforslag for et kunnskapssamfunn.

Hvorfor kunnskap? Hvorfor nå?
Ifølge EUs forskningskommisær Janez Potočnik er følgende faktorer viktige:
1. Det eksisterer i dag barrierer for forskning, f.eks. knyttet til forskermobilitet.
2. Globaliseringen av FoU. Kina og India er mer attraktive for FoU-investeringer enn Europa. USA er en sterkere kraft i FoU-sammenheng enn fragementerte EU-land.
3. Sammen står vi sterkere. Ved å samle ressursene i EU kan den totale velferden øke.
4. Kunnskap og immaterielle verdier har fått økt betydning for vekst og velstand, og det er derfor behov for å vurdere om kunnskapen sirkulerer tilstrekkelig fritt i det indre marked.

I Norge skal Kunnskapsdepartementet lansere en stortingsmelding om forskning til neste år, og Tora Aasland har bedt om innspill. Jeg for min del savner en kunnskapsmelding. Mitt håp er at minister Tora Asland klarer å løfte forskningsmeldingen bort fra en ensidig diskusjon om forskningmål (3 prosent av BNP, organisering av sektoren etc), og over til en diskusjon om hvilken plass forskningen skal spille i kunnskapssamfunnet.

Ja til den femte friheten også i Norge!

Løp å kjøp

Akjsemarkedet liker ikke risiko, særlig ikke i disse tider. At Telenor nettopp nå lanserer et gigantisk oppkjøp i indiske Unitech Wireless, er modig og visjonært. Jeg heier på Baksaas (og på staten som majoritetseier).

Telenor er det telekomselskapet i OECD-landene som ha tatt størst risiko i sine utenlandsinvesteringer, og lykkes med det.

Jeg tror at Telenors strategiske vurderinger er basert på et par enkle premisser: i) den politiske risikoen ved å investere i "emerging markets" er mindre enn hva folk tror,og ii) markedspotensialet er større enn hva folk tror. Dersom man i tillegg legger til at: a) markedspotensialet i Norge og vestlige land er i ferd med å bli uttømt på mobilsiden, og b) det blir for dyrt for et lite selskap å kjempe om mobilkonsesjoner i politisk trygge, velstående land med stabile demokratier, så gir konklusjonen seg selv: Ta større risiko enn de andre. Og i India bor det over 1 milliard mennesker. Selv med en moderat velstandsøkning de neste 10-20 årene vil markedspotensialet være enormt! Neste land ut er Vietnam!? "Then we take ..."

Det oppsiktsvekkende med denne strategien er vel så mye alliansen mellom staten som majoritetseier og Telenors visjonære ledere. At den rød-grønne regjeringen sier seg villig til å punge ut med flere milliarder kroner for å finansiere kapitalutvidelsen, er spenstig og sier relativt mye om hvordan statskapitalismen har utviklet seg i en globalisert verden.

Telenor kunne trolig ikke foretatt denne manøveren uten staten.

Nobelprisen i økonomi til Paul Krugman

Paul Krugman fikk prisen for sine bidrag innenfor internasjonal handel og økonomisk geografi. Krugman er også kjent for sin kritikk av den "nye økonomien" på slutten av 90-tallet.

I og med at jeg har vært så frimodig å kalle min blogg for "Ny økonomi", maner prisen til ettertanke. Krugman mente den "nye økonomien" på 90-tallet var basert på markedsføring og ikke reelle verdier, og at dotcom-kollapset minnet oss på at den gamle økonomien og materielle verdier fortsatt var det viktigste.

Many highly touted New Economy companies, it turned out, were better at promoting their images than at making money — although some of them did pioneer new forms of accounting fraud. After that came the oil shock and the food shock, grim reminders that we’re still living in a material world.

Det er ikke vanskelig å være enig med Krugman i dette utsagnet som en analyse av dotcom-bølgen for 10-15 år siden. I 2008 ser imidlertid Krugman annerledes på dette. I et innlegg i New York Times bruker han en del spaltemeter på å beskrive hvordan den "nye økonomien" faktisk påvirker samfunnet og forretningsmodeller på en ny og gjennomgripende måte.

Bit by bit, everything that can be digitized will be digitized, making intellectual property ever easier to copy and ever harder to sell for more than a nominal price. And we’ll have to find business and economic models that take this reality into account. It won’t all happen immediately. But in the long run, we are all the Grateful Dead.

"Greatful Dead" betyr i denne sammenheng hvordan man kan tjene penger på å gi bort programvare og andre digitale produkter gratis, for å kunne øke inntjeningen på tilgrensende områder.

Det kan virke som om Krugman er blitt inspiret av Chris Anderson's (bildet) bok "Long Tail" og artikkel i Wired om hvorfor "gratis" er fremtidens forretningsmodell.

Det er gledlig å se at en økonom verdig en nobelpris ser at den nye økonomien er en realitet, dog 10-15 år etter dens tilsynelatende endelikt. Velkommen etter Paul Krugman!

80 millioner kr til eID

Regjeringen bevilger i årets statsbudsjett 80 MNOK til utvikling av felles elektronisk identifikasjon. Målet er å gjøre det enkelt å bruke offentlige tjenester på nettet. Det er gledelig at det satses på det som kanskje er den viktigste byggeklossen i fornying av offentlig sektor. Tiltro til sikker pålogging er en forutsetning for økt bruk av de offentlige tjenestene på nett.

80 MNOK høres mye ut, men jeg er likevel i tvil om dette er nok. Kostnadene ved å etablere en robust infrastruktur for eID er i 100-millioners klassen skal vi tro leverandørene.

I Computerworld sier statsråd Heidi Grande Røys at det har vært vanskelig å få med seg det private næringslivet, og at den offentlige eID-løsningen vil bli en konkurrent om ikke de private leverandørene samarbeider.

Det fremstår som litt uklart hva statsråden mener med dette utsagnet. Etter en del frem og tilbake åpnet den nye eID-strategien for at andre godkjente private eID-løsninger kunne knyttes opp mot det såkalte samtrafikknavet. Noe av svaret på hva statsråden egentlig tenker om dette spørsmålet finner vi nok i det svaret hun ga på en interpellasjon i Stortinget den 3. april i år.

Der kommer det frem at statsråden søker å ivareta tre forhold: 1. Hindre et eventuelt privat monopol, 2. Sikre et statlig markedskorrektiv, og 3. Gi brukerne større valgmuligheter. Dette høres vel og bra ut. Spørsmålet er om en statlig storsatsing også vil bidra til å ødelegge det private markedet, og i stedet føre til at staten får monopol. En statlig aktør som opererer på det private markedet kan ha en del fordeler som private aktører vanskelig kan konkurrerer mot. Spørsmålet er om dette bekymrer Heidi Grande Røys.

Finanskrisens årsaker

I mitt forrige blogg-innlegg henviste jeg til en god artikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen av Karen Helene Ulltveit-Moe og Victor D. Norman. Denne gangen er jeg noe forundret over noe Ulltveit-Moe skrev i Dagens Næringsliv mandag 29. september under tittelen "En varslet krise". (Bildet viser forsiden fra 30. sep)

Hun påstår at finanskrisen skyldes i) deregulering og verdipapirisering (vanskelig ord dette), ii) dotcombølgen og iii) Kina (nærmere bestemt Kinas inntreden i WTO).

Når det gjelder forklaringen knyttet til deregulering og verdipapirisering foklarer hun godt og virker overbevisende. Jeg lærte mye av å lese dette.

Når det gjelder de to andre årsakene til finanskrisen; dotcom-bølgen og Kina blir jeg derimot noe usikker på hva hun egentlig legger i disse to forklaringene, som hun nærmest henger på som vedlegg i siste avsnitt av sin kronikk. Usikkerheten knytter seg til om det holder rent metodisk å hevde at dotcom-bølgen og Kina er årsaker til krisa, og i så fall hvor mye verdi disse forklaringene gir.

Dotcom-bølgens nedtur og Kinas inntreden i WTO førte ifølge Ulltveit-Moe til at verden fløt over av kapital fordi sentralbankene - med Fed i spissen - holdt renten for lav for lenge, og fordi billige importvarer fra Kina oversvømte vestlige land.

Dette rammet jo alle vestlige land og fungerer ikke som en god forklaring på at finanskrisen kom med slik styrke nettopp i USA. Dotcom-bølgen og Kina var kanskje medvirkende og bakenforliggende faktorer, men neppe nødvendige betingelser for finanskrisa. En god analyse bør i så fall svare på hva det var som gjorde at dotcom-bølgen og Kinas inntreden i WTO førte til at krisa fikk så store konsekvenser i USA og ikke i andre land.

Det som er interessant som forklaring er hva det unike med USA var, ikke hva som var felles for alle, men kun fikk utslag i USA. Slik det nå fremstår er disse tre forklaringene av helt ulik karakter og på helt ulikt nivå.

Kanskje har Ulltveit-Moe en god analyse av dette i andre fora enn DN. For meg er det kun den første årsaken som egentlig gir meg noen forståelse av hvorfor krisa fikk slikt omfang nettopp i USA.