Piratene kommer

Denne uken ble det satt foreløpig sluttstrek i saken mot fildelingsselskapet The Pirat Bay. Selve dommen ventes å falle i midten av april, men saken vil trolig bli anket og pågå i rettsapparatet i flere år fremover. Musikk- og filmindustrien har krevd 117 mnok i erstatning for brudd på opphavsretten for det de mener er ulovlig distribusjon av bl.a. film og musikk, og at gründerne bak Pirat Bay straffes med fengsel i ett år. Gründerne hevder de kun har laget en teknologi som gjør fildeling mulig, og at de som distributør ikke kan stå til ansvar for at det også er ulovlig materiale som distribueres. Spørsmålet domstolen skal ta stilling til er bl.a. om gründerne med hensikt eller uaktsomt har medvirket til å gjøre opphavsbeskyttet innhold tilgjengelig.

Denne saken handler imidlertid om mye mer enn nedlasting og deling av film og musikk. Saken er på mange måter en prøvestein på hvordan vi som samfunn skal håndtere det faktum at Internett (og IKT generelt) gjør spredning og deling av kultur og kunnskap mulig på måter som det ikke finnes paralleller til i historien.

Internett har blitt selve den grunnleggende kunnskapsinfrastrukturen for det moderne samfunn, en infrastruktur som i stor grad er tilgjengelig for alle. Potensialet for å skape og dele basert på egne og andres ideer, produksjoner og kunnskap har økt i takt med Internetts utbredelse og kapasitet, og i takt med reduserte priser på kjøp og bruk av teknologi. Internett-økonomien bryter på mange måter med den industrielle økonomiens logikk, der knappe naturressurser er grunnlag for verdiskaping. Internett-økonomien baserer seg i stedet i stor grad på innsatsfaktorer som øker ved økt bruk, dvs. ideer, kunnskap og kreativitet.

Pirat Bay-saken er derfor ikke kun et spørsmål om piratene har brutt opphavsretten ved å gjøre ulovlig innhold på Internett tilgjengelig. Saken dreier seg om sentrale verdispørsmål knyttet til hvordan vi i en Internett-økonomi skal legge til rette for at mest mulig kultur og kunnskap blir tilgjengelig for flest mulig mennesker. Det er derfor denne saken følges over hele verden og det er derfor den vekker mye engasjement.

I Sverige har temperaturen rundt disse spørsmålene ikke bare ført piratene inn i rettsalen, men også til etablering av Piratpartiet. Piratpartiet er dannet med utgangspunkt i de utfordringene Internett fører til knyttet til deling av kultur, tilgang på kunnskap og overvåkingsamfunnet. I praktisk politikk dreier dette seg bl.a. om opphavsrett, patentregimer, tekniske beskyttelsessystemer, personvern og programvare. Piratpartiet er i dag ifølge egne utsagn det største partiet utenom Riksdagen, og har siden Pirat Bay-saken startet vokst betraktelig i antall medlemmer. Dersom Pirat Bay taper rettsaken, skal man ikke se bort fra at Piratpartiet blir representert i Riksdagen ved neste valg.

I musikk- og filmbransjens kamp mot Pirat Bay ligger en defensiv strategi som går ut på å forsvare eksisterende lukrative forretningsmodeller, selv om teknologien har løpt fra disse modellene. BitTorrent teknologien har vist seg å være en effektiv teknologi for deling av filer på Internett, og bransjen hadde vært tjent med å bidra til gode løsninger basert på denne teknologien snarere enn å bekjempe dens brukere med jussens virkemidler. Musikk- og filmbransjen må, som andre bransjer som er stilt overfor disruptive endringer, finne nye måter å sikre inntjening på, f.eks. ved å øke prisene og frekvensene på konserter eller å bruke den beste teknologien på måter som ivaretar deres interesser best mulig.

Det er over 25 millioner brukere av Pirat Bay og antallet vokser nesten eksponentielt. Uansett utfallet av dommen vil alle disse brukerne fortsette å benytte de mulighetene som Internett og ny teknologi skaper. Å bruke juridiske virkemidler for å bekjempe denne utviklingen, vil kunne bety økt overvåking av Internett på bekostning av personvernet, på bekostning av nye og verdiskapende forretningsmodeller og på bekostning av mest mulig kultur og kunnskap til flest mulig mennesker.

Bla bla om samfunnsansvar

Regjeringen - ved hele tre statsråder - lanserte nylig stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar, se meldingen her. Meldingen kan i korte trekk karakteriseres som både lite intressant og lite relevant. Meldingen er lite interessant fordi den kun er en slags oppsummering av de forventningene og oppfordringene regjeringen har til næringslivet. Meldingen sier ingen ting om de faktiske dilemmaene bedrifter kan komme opp i, og der bedrifter kanskje må avveie forholdet mellom inntjening og moral når det ikke lønner seg å handle moralsk riktig. Det er dette som er virkeligheten til bedrifter som bl.a. Telenor og StatoilHydro.

På de områdene meldingen er konkret - som styrket kontakt og diskusjon mellom myndigheter og næringsliv, samt at Innovasjon Norge skal få en styrket rolle – er jeg redd den ikke er særlig relevant. Meldingen røper en naiv tiltro til myndighetens rolle som rådgiver og veileder i slike spørsmål. Myndighetene vil trolig være en lite egnet rådgiver fordi samfunnsansvar som regel handler om enkeltsituasjoner av gråsoner og ikke svart-hvit, fordi myndighetene som regel vil være mer forsiktig enn det er grunnlag for (i tilfelle noe kan gå galt), og fordi investeringsbeslutninger ofte må tas kjapt og bedriftene er nødt til å handle ut fra den informasjonen man har der og da.

Et annet ankepunkt mot meldingen er at den tilnærmer seg samfunnsansvar på et strukturnivå. Som de fleste vet består bedrifter av individer, og etikk og moral må forankres på et individnivå. Uansett om man innfører meget rigide rapporteringer og strukturer, så blir ikke moralen og etikken bedre enn det svakeste nivået til individene som jobber der. Jeg etterlyser altså et annet utgangspunkt. Bedrifters samfunnsansvar er egentlig individers samfunnsansvar. Mer av meldingen burde diskutert hvordan man skal øke bevisstheten, motivasjonen og treningen til enkeltindivider mht å treffe moralske valg. Vanskelig ja, men kanskje derfor bør moralske dilemmer være en del av skolepensum (og ikke bare en del av pensum på masterstudier i økonomi og ledelse som meldingen faktisk nevner).

Finn min bolig

Finn.no er en suksess. Og som alle suksesser som er blitt enerådende på markedet må de reguleres. Dette har Konkurransetilsynet funnet ut, og fornyingsministeren lager nå forskrift som skal sikre alle - og ikke bare eiendomsmeglere - mulighet til å legge ut sin bolig for salg på Finn.no.

Du kan jo legge ut bilen din, barnevogna og kommoden og alt slags mulig skrot på Finn.no, så hvorfor ikke boligen?

Jeg har sett litt på argumentene i saken basert på avisen "DnBNOR EiendomsMarkedet"(16 jan 2009):

Konkurransetilsynet: Dagens praksis reduserer forbrukernes valgmuligheter knyttet til kjøp og salg av bolig. En åpning av dette markedet styrker konkurransen og fører til lavere priser.

Forbrukerrådet: Mye av de samme argumentene som Konkurransetilsynet. I tillegg tror de at kvaliteten på annonsene som legges ut på Finn.no i stor grad vil standardiseres, slik at kvalitetsforskjellene ikke blir av betydning.

Finn.no: Forbrukerne vil ha større trygghet ved å handle via meglere enn via privatpersoner.

Eindomsmeglerforeningen: Forbrukerene kan komme til å bli utsatt for villedende reklame om alle får lik tilgang til Finn.no. Privatpersoner vil ikke være underlagt krav til markedsføring og informasjon slik meglerne er. Meglerne får i tillegg store rabatter pga stort volum, noe privatpersoner ikke kan oppnå.

Jeg mener at argumentene til Finn.no og Eiendomsmeglerforeningen er typiske argumenter for selskaper og bransjer som forsvarer monopoler, og som historisk ikke har vist seg å holde stikk verken for tele-, post-, eller bokmarkedet.

Jeg heier derfor på fornyingsminister Heidi Grande Røys. En åpning av dette markedet - som de fleste andre markeder - vil føre til økt kreativitet og nye løsninger. En åpning av dette markedet vil trolig også styrke tilliggende markeder som skal hjelpe vanlige folk å legge ut boligen sin på nett.

Denne artikkelen i Digi.no gir noen argumenter som støtter de sistnevnte argumentene.

Google-søk forurenser

Ja, det var faktisk det som stod i en liten notis i Aftenposten i dag. En fysiker fra Harvard, Alex Wissner-Gross, har funnet ut at du bruker like mye energi når du utfører to søk på Google fra en stasjonær datamaskin som når du koker deg en kopp te. Mengden karbondioksid som genereres er omtrent det samme. Forklaringen er at Google drifter enorme datasentre i ulike deler av verden som alle bruker store mengder energi.

Med den enorme mengden med søk på Google daglig er det ikke rart at den globale it-industrien slipper ut like mye karbondioksid som luftfarten (ca 2% av totale CO2 utslipp). Da er det bare en ting å gjøre: Det må innføres miljøavgift for hvert søk på Google :-). Her ligger jo muligheten for uante skatteinntekter. Rart ikke Finansdepartementet har tenkt på dette allerede.

Mer informasjon om disse noe overraskende funnene kan du finne ved å lese Times Online.

Tobin hva?

Har du hørt om Tobin? Han het faktisk James Tobin og var (døde 2002) en amerikansk økonom som på 70-tallet foreslo å innføre skatt på globale valutatransaksjoner, kjent som Tobin-skatten.


I dagens Aftenposten tar professor Dani Rodrik (bildet) ved Harvard-universitetet til orde for å innføre en slik skatt. Dani Rodrik er kjent for å være skeptisk til de som hevder at globaliseringen er en slags naturlov. Rodrik skriver i Aftenposten at en skatt på f.eks. 0,25% på globale valutatransaksjoner vil redusere det han kaller urimelig kortsiktig spekulasjon, og at skatten kan finanisere gode formål som vaksiner og genrell u-hjelp. Et slags økonomisk kinderegg.

Globaliseringskritikken, særlig representert ved Attac, som oppstod med fornyet styrke rundt år 2000, har omfavnet ideen om en slik skatt. Andre har vært skeptiske, fordi de mener forslaget er urealistisk og vanskelig å gjennomføre, og at de negative konsekvensene overstiger de positive.

Jeg tror at Rodrik har rett i en ting, at globaliseringen ikke er en naturlov. Dersom det er politisk vilje i de landene med politisk tyngde, så kan mange såkalte økonomiske og politiske naturlover endres. Selv om Tobin-skatten i utgangspunktet er en god ide, tror jeg imidlertid at den neppe lar seg gjennomføre, så lenge de landene som ikke tjener på en slik skatt er de landene med størst tyngde i internasjonal politikk. Realpolitikken gjelder, uansett.

Og ikke glem at globaliseringen har vært en stor suksess. Globaliseringen har økt velferden for både fattig og rik, og negative utslag av globaliseringen må møtes med politikk for å avbøte disse utslagene, og ikke med en politikk som søker å avskaffe hele markedsøkonomien og globaliseringen.

Her synes Attac-bevegelsen å ha gått seg noe vill, noe også James Tobin pekte på i et intervju med Der Spiegel 3. september 2001. Tobin sier der at ”the loudest applause is coming from the wrong side. Look, I am an economist and, like most economists, I support free trade."

Mislykket telepolitikk

Siden Telenor og Netcom fikk konsesjon til å bygge mobilnett i Norge har det vært en politisk målsetting å legge til rette for flere konkurrerende mobiltilbydere. I dag, 15-20 år senere, kan vi slå fast at denne politikken ikke har lykkes.

Ved utgangen av første halvår 2008 hadde Telenor og NetCom en andel på omlag 73 prosent av abonnentene. Telenor hadde ca 53 % og Netcom ca 20 %. De resterende abonnentene var delt mellom Tele2 (8,5 %), Chess (7 %), OneCall (3 %), Lebara og Ventelo (ca 2,5 % hver), pluss en drøss med småtilbydere.

Selv om dette tilsynelatende er mange tilbydere, er noe av problemet at veldig få av dem har egne nett. I tillegg er Chess eid av Netcom (eller TeiaSonera om man vil). De eneste skikkelige utfordrerne er Tele2 og Network Norway (eier tilbydere som OneCall og Lebara). Ventelo eies i dag av Bredbåndsalliansen.

Hva står vi da igjen med? To store aktører og et par små utfordere.

Det er derfor nærliggende å konkludere med at reguleringen av mobiltelefoni i Norge har gjort det umulig å bygge opp en skikkelig konkurrent meg eget nett. Reguleringen skulle skape bærekraftig konkurranse (noe som forutsetter flere mobilnett). I stedet har den skapt en form for pengeflytting mellom noen få selskaper.

Jeg tror noe av forklaringen er at myndighetene i Norge (og Eftas overvåkingsorgan) har hatt for stort søkelys på prisregulering (særlig termineringspriser) og konkurranse på kort sikt.

Norge er et lite land hvor det i utgangspunktet er dyrt å bygge infrastruktur. En for ensidig vektlegging av lave priser vil redusere inntjeningen og muligheten for å bygge eget mobilnett. Selv ikke et samarbeid mellom Tele2 og Network Norway gjør det regningssvarende å bygge mobilnett. Uten konkurranse mellom tilbydere med egne nett vil man for alltid være avhengig av at myndighetene regulerer prisene, i stedet for at konkurransen mellom likeverdige aktører automatisk presser prisene ned.

Men da har kanskje Post- og teletilsynet nådd sitt mål.....

De fem friheter

At EU er basert på de fire friheter er vel kjent i et land som har vært gjennom to folkeavstemninger om medlemskap. At en femte frihet, nemlig kunnskap, er i ferd med å legges til er mindre kjent.

At kunnskapen skal være fri er ingen selvfølgelighet, og det er derfor gledelig at EU det siste året har lagt vekt på å fremme fri spredning av den viktigste innsatsfaktoren i vår moderne økonomi.

Fri bevegelser av varer, kapital og personer har vi blitt vant til via EØS-avtalen og Schengen-avtalen, og på stadig flere områder også fri bevegelse av tjenester, noe debatten om tjenestedirektivet har vist.

Lanseringen av kunnskap som den femte friheten har sitt utspring i EUs Lisboa-strategi. For ganske nøyaktig ett år siden, 20. november 2007, lanserte EU-kommisjonen ideen om "A single market for 21st century Europe". Dette har ført til flere konkrete politikkforslag for et kunnskapssamfunn.

Hvorfor kunnskap? Hvorfor nå?
Ifølge EUs forskningskommisær Janez Potočnik er følgende faktorer viktige:
1. Det eksisterer i dag barrierer for forskning, f.eks. knyttet til forskermobilitet.
2. Globaliseringen av FoU. Kina og India er mer attraktive for FoU-investeringer enn Europa. USA er en sterkere kraft i FoU-sammenheng enn fragementerte EU-land.
3. Sammen står vi sterkere. Ved å samle ressursene i EU kan den totale velferden øke.
4. Kunnskap og immaterielle verdier har fått økt betydning for vekst og velstand, og det er derfor behov for å vurdere om kunnskapen sirkulerer tilstrekkelig fritt i det indre marked.

I Norge skal Kunnskapsdepartementet lansere en stortingsmelding om forskning til neste år, og Tora Aasland har bedt om innspill. Jeg for min del savner en kunnskapsmelding. Mitt håp er at minister Tora Asland klarer å løfte forskningsmeldingen bort fra en ensidig diskusjon om forskningmål (3 prosent av BNP, organisering av sektoren etc), og over til en diskusjon om hvilken plass forskningen skal spille i kunnskapssamfunnet.

Ja til den femte friheten også i Norge!