Nobelprisen i økonomi til Paul Krugman

Paul Krugman fikk prisen for sine bidrag innenfor internasjonal handel og økonomisk geografi. Krugman er også kjent for sin kritikk av den "nye økonomien" på slutten av 90-tallet.

I og med at jeg har vært så frimodig å kalle min blogg for "Ny økonomi", maner prisen til ettertanke. Krugman mente den "nye økonomien" på 90-tallet var basert på markedsføring og ikke reelle verdier, og at dotcom-kollapset minnet oss på at den gamle økonomien og materielle verdier fortsatt var det viktigste.

Many highly touted New Economy companies, it turned out, were better at promoting their images than at making money — although some of them did pioneer new forms of accounting fraud. After that came the oil shock and the food shock, grim reminders that we’re still living in a material world.

Det er ikke vanskelig å være enig med Krugman i dette utsagnet som en analyse av dotcom-bølgen for 10-15 år siden. I 2008 ser imidlertid Krugman annerledes på dette. I et innlegg i New York Times bruker han en del spaltemeter på å beskrive hvordan den "nye økonomien" faktisk påvirker samfunnet og forretningsmodeller på en ny og gjennomgripende måte.

Bit by bit, everything that can be digitized will be digitized, making intellectual property ever easier to copy and ever harder to sell for more than a nominal price. And we’ll have to find business and economic models that take this reality into account. It won’t all happen immediately. But in the long run, we are all the Grateful Dead.

"Greatful Dead" betyr i denne sammenheng hvordan man kan tjene penger på å gi bort programvare og andre digitale produkter gratis, for å kunne øke inntjeningen på tilgrensende områder.

Det kan virke som om Krugman er blitt inspiret av Chris Anderson's (bildet) bok "Long Tail" og artikkel i Wired om hvorfor "gratis" er fremtidens forretningsmodell.

Det er gledlig å se at en økonom verdig en nobelpris ser at den nye økonomien er en realitet, dog 10-15 år etter dens tilsynelatende endelikt. Velkommen etter Paul Krugman!

80 millioner kr til eID

Regjeringen bevilger i årets statsbudsjett 80 MNOK til utvikling av felles elektronisk identifikasjon. Målet er å gjøre det enkelt å bruke offentlige tjenester på nettet. Det er gledelig at det satses på det som kanskje er den viktigste byggeklossen i fornying av offentlig sektor. Tiltro til sikker pålogging er en forutsetning for økt bruk av de offentlige tjenestene på nett.

80 MNOK høres mye ut, men jeg er likevel i tvil om dette er nok. Kostnadene ved å etablere en robust infrastruktur for eID er i 100-millioners klassen skal vi tro leverandørene.

I Computerworld sier statsråd Heidi Grande Røys at det har vært vanskelig å få med seg det private næringslivet, og at den offentlige eID-løsningen vil bli en konkurrent om ikke de private leverandørene samarbeider.

Det fremstår som litt uklart hva statsråden mener med dette utsagnet. Etter en del frem og tilbake åpnet den nye eID-strategien for at andre godkjente private eID-løsninger kunne knyttes opp mot det såkalte samtrafikknavet. Noe av svaret på hva statsråden egentlig tenker om dette spørsmålet finner vi nok i det svaret hun ga på en interpellasjon i Stortinget den 3. april i år.

Der kommer det frem at statsråden søker å ivareta tre forhold: 1. Hindre et eventuelt privat monopol, 2. Sikre et statlig markedskorrektiv, og 3. Gi brukerne større valgmuligheter. Dette høres vel og bra ut. Spørsmålet er om en statlig storsatsing også vil bidra til å ødelegge det private markedet, og i stedet føre til at staten får monopol. En statlig aktør som opererer på det private markedet kan ha en del fordeler som private aktører vanskelig kan konkurrerer mot. Spørsmålet er om dette bekymrer Heidi Grande Røys.