Tobin hva?

Har du hørt om Tobin? Han het faktisk James Tobin og var (døde 2002) en amerikansk økonom som på 70-tallet foreslo å innføre skatt på globale valutatransaksjoner, kjent som Tobin-skatten.


I dagens Aftenposten tar professor Dani Rodrik (bildet) ved Harvard-universitetet til orde for å innføre en slik skatt. Dani Rodrik er kjent for å være skeptisk til de som hevder at globaliseringen er en slags naturlov. Rodrik skriver i Aftenposten at en skatt på f.eks. 0,25% på globale valutatransaksjoner vil redusere det han kaller urimelig kortsiktig spekulasjon, og at skatten kan finanisere gode formål som vaksiner og genrell u-hjelp. Et slags økonomisk kinderegg.

Globaliseringskritikken, særlig representert ved Attac, som oppstod med fornyet styrke rundt år 2000, har omfavnet ideen om en slik skatt. Andre har vært skeptiske, fordi de mener forslaget er urealistisk og vanskelig å gjennomføre, og at de negative konsekvensene overstiger de positive.

Jeg tror at Rodrik har rett i en ting, at globaliseringen ikke er en naturlov. Dersom det er politisk vilje i de landene med politisk tyngde, så kan mange såkalte økonomiske og politiske naturlover endres. Selv om Tobin-skatten i utgangspunktet er en god ide, tror jeg imidlertid at den neppe lar seg gjennomføre, så lenge de landene som ikke tjener på en slik skatt er de landene med størst tyngde i internasjonal politikk. Realpolitikken gjelder, uansett.

Og ikke glem at globaliseringen har vært en stor suksess. Globaliseringen har økt velferden for både fattig og rik, og negative utslag av globaliseringen må møtes med politikk for å avbøte disse utslagene, og ikke med en politikk som søker å avskaffe hele markedsøkonomien og globaliseringen.

Her synes Attac-bevegelsen å ha gått seg noe vill, noe også James Tobin pekte på i et intervju med Der Spiegel 3. september 2001. Tobin sier der at ”the loudest applause is coming from the wrong side. Look, I am an economist and, like most economists, I support free trade."

Mislykket telepolitikk

Siden Telenor og Netcom fikk konsesjon til å bygge mobilnett i Norge har det vært en politisk målsetting å legge til rette for flere konkurrerende mobiltilbydere. I dag, 15-20 år senere, kan vi slå fast at denne politikken ikke har lykkes.

Ved utgangen av første halvår 2008 hadde Telenor og NetCom en andel på omlag 73 prosent av abonnentene. Telenor hadde ca 53 % og Netcom ca 20 %. De resterende abonnentene var delt mellom Tele2 (8,5 %), Chess (7 %), OneCall (3 %), Lebara og Ventelo (ca 2,5 % hver), pluss en drøss med småtilbydere.

Selv om dette tilsynelatende er mange tilbydere, er noe av problemet at veldig få av dem har egne nett. I tillegg er Chess eid av Netcom (eller TeiaSonera om man vil). De eneste skikkelige utfordrerne er Tele2 og Network Norway (eier tilbydere som OneCall og Lebara). Ventelo eies i dag av Bredbåndsalliansen.

Hva står vi da igjen med? To store aktører og et par små utfordere.

Det er derfor nærliggende å konkludere med at reguleringen av mobiltelefoni i Norge har gjort det umulig å bygge opp en skikkelig konkurrent meg eget nett. Reguleringen skulle skape bærekraftig konkurranse (noe som forutsetter flere mobilnett). I stedet har den skapt en form for pengeflytting mellom noen få selskaper.

Jeg tror noe av forklaringen er at myndighetene i Norge (og Eftas overvåkingsorgan) har hatt for stort søkelys på prisregulering (særlig termineringspriser) og konkurranse på kort sikt.

Norge er et lite land hvor det i utgangspunktet er dyrt å bygge infrastruktur. En for ensidig vektlegging av lave priser vil redusere inntjeningen og muligheten for å bygge eget mobilnett. Selv ikke et samarbeid mellom Tele2 og Network Norway gjør det regningssvarende å bygge mobilnett. Uten konkurranse mellom tilbydere med egne nett vil man for alltid være avhengig av at myndighetene regulerer prisene, i stedet for at konkurransen mellom likeverdige aktører automatisk presser prisene ned.

Men da har kanskje Post- og teletilsynet nådd sitt mål.....