Siden Telenor og Netcom fikk konsesjon til å bygge mobilnett i Norge har det vært en politisk målsetting å legge til rette for flere konkurrerende mobiltilbydere. I dag, 15-20 år senere, kan vi slå fast at denne politikken ikke har lykkes.
Ved utgangen av første halvår 2008 hadde Telenor og NetCom en andel på omlag 73 prosent av abonnentene. Telenor hadde ca 53 % og Netcom ca 20 %. De resterende abonnentene var delt mellom Tele2 (8,5 %), Chess (7 %), OneCall (3 %), Lebara og Ventelo (ca 2,5 % hver), pluss en drøss med småtilbydere.
Selv om dette tilsynelatende er mange tilbydere, er noe av problemet at veldig få av dem har egne nett. I tillegg er Chess eid av Netcom (eller TeiaSonera om man vil). De eneste skikkelige utfordrerne er Tele2 og Network Norway (eier tilbydere som OneCall og Lebara). Ventelo eies i dag av Bredbåndsalliansen.
Hva står vi da igjen med? To store aktører og et par små utfordere.
Det er derfor nærliggende å konkludere med at reguleringen av mobiltelefoni i Norge har gjort det umulig å bygge opp en skikkelig konkurrent meg eget nett. Reguleringen skulle skape bærekraftig konkurranse (noe som forutsetter flere mobilnett). I stedet har den skapt en form for pengeflytting mellom noen få selskaper.
Jeg tror noe av forklaringen er at myndighetene i Norge (og Eftas overvåkingsorgan) har hatt for stort søkelys på prisregulering (særlig termineringspriser) og konkurranse på kort sikt.
Norge er et lite land hvor det i utgangspunktet er dyrt å bygge infrastruktur. En for ensidig vektlegging av lave priser vil redusere inntjeningen og muligheten for å bygge eget mobilnett. Selv ikke et samarbeid mellom Tele2 og Network Norway gjør det regningssvarende å bygge mobilnett. Uten konkurranse mellom tilbydere med egne nett vil man for alltid være avhengig av at myndighetene regulerer prisene, i stedet for at konkurransen mellom likeverdige aktører automatisk presser prisene ned.
Men da har kanskje Post- og teletilsynet nådd sitt mål.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar