Handel med varer og tjenester

Jeg har lest mange utredninger om tjenesteøkonomien, men få har gitt meg så mye innsikt som Hildegunn Kyvik Nordås' (bildet) artikkel i siste utgave av Samfunnsøkonomen (Nr. 3. 2009).

Det er ikke lett å yte rettferdighet til artikkelen i denne bloggen, men jeg skal gi noe "hotshots":

1. Tjenester utgjør 70% av verdens BNP, men bare 20% av verdenshandelen. Dette betyr rett og slett at det handles mye mindre i tjenester enn i varer, og at tjenester primært konsumeres innenfor nasjonalstatens grenser. Dette kan bety at vekstpotensialet ligger i tjenesteliberalisering, dvs. fjerning av nasjonale barrierer.


2. I perioden 1970-2005 har verdien av handel med varer økt fra 59-139%. Samme vekst for tjenester er fra 12-16%. Det betyr at den internasjonale konkurransen har økt for både varer og tjenester, men utrolig mye mer for varer. Tjenester er mao langt mindre utsatt for internasjonal konkurranse.


3. Det er stor komplementaritet i handelen med varer og tjenester. Dette betyr at handelen med varer har blitt mer tjenesteintensivt over tid. Årsaken er at at økt handel med varer krever i) bedre logistikk og koordinering, ii) økt markedssegmentering som igjen krever økt behov for overvåking og markedsføring, iii) økt regulering som betyr mer arbeid med standarder, dokumentasjon, merking etc., iv) økt mulighet for å bruke vareleveranser som plattform for å levere tjenester, og v) økt behov for vedlikehold og service.

Gitt at tjenester utgjør så mye av BNP, men så lite av verdenshandelen, så gir det seg selv at liberalisering av tjenestesektoren er helt vesentlig for å få fart i verdensøkonomien. Ikke rart India er pådriver for å få smidigere regulering av arbeidsmigrasjon på tvers av land. India har behov for å kunne sende sine dataeksperter til indiske selskaper etablert i USA, Europa, Kina og Japan.

Det er vel også nærliggende å konkludere med at en tjenesteøkonomi er mer robust enn en vareøkonomi, fordi den er vanskeligere å utkonkurrere. Det å bygge inn økt grad av kunnskap og tjenester på grunnlag av (rå)varer vil derfor være en smart strategi, noe Norge i stor utstrekning har lykkes med.

Man skal imidlertid ikke se bort fra at standardiseringen av tjenester (standardiserte utdannelser, helsetjenester etc) vil føre til økt internasjonal konkurranse på tjenester i fremtiden, slik at man blir nødt til å strekke seg ytterligere for å lykkes også i den globale tjenestekonkurransen.