Finanskrisens årsaker

I mitt forrige blogg-innlegg henviste jeg til en god artikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen av Karen Helene Ulltveit-Moe og Victor D. Norman. Denne gangen er jeg noe forundret over noe Ulltveit-Moe skrev i Dagens Næringsliv mandag 29. september under tittelen "En varslet krise". (Bildet viser forsiden fra 30. sep)

Hun påstår at finanskrisen skyldes i) deregulering og verdipapirisering (vanskelig ord dette), ii) dotcombølgen og iii) Kina (nærmere bestemt Kinas inntreden i WTO).

Når det gjelder forklaringen knyttet til deregulering og verdipapirisering foklarer hun godt og virker overbevisende. Jeg lærte mye av å lese dette.

Når det gjelder de to andre årsakene til finanskrisen; dotcom-bølgen og Kina blir jeg derimot noe usikker på hva hun egentlig legger i disse to forklaringene, som hun nærmest henger på som vedlegg i siste avsnitt av sin kronikk. Usikkerheten knytter seg til om det holder rent metodisk å hevde at dotcom-bølgen og Kina er årsaker til krisa, og i så fall hvor mye verdi disse forklaringene gir.

Dotcom-bølgens nedtur og Kinas inntreden i WTO førte ifølge Ulltveit-Moe til at verden fløt over av kapital fordi sentralbankene - med Fed i spissen - holdt renten for lav for lenge, og fordi billige importvarer fra Kina oversvømte vestlige land.

Dette rammet jo alle vestlige land og fungerer ikke som en god forklaring på at finanskrisen kom med slik styrke nettopp i USA. Dotcom-bølgen og Kina var kanskje medvirkende og bakenforliggende faktorer, men neppe nødvendige betingelser for finanskrisa. En god analyse bør i så fall svare på hva det var som gjorde at dotcom-bølgen og Kinas inntreden i WTO førte til at krisa fikk så store konsekvenser i USA og ikke i andre land.

Det som er interessant som forklaring er hva det unike med USA var, ikke hva som var felles for alle, men kun fikk utslag i USA. Slik det nå fremstår er disse tre forklaringene av helt ulik karakter og på helt ulikt nivå.

Kanskje har Ulltveit-Moe en god analyse av dette i andre fora enn DN. For meg er det kun den første årsaken som egentlig gir meg noen forståelse av hvorfor krisa fikk slikt omfang nettopp i USA.

Oslo-regionen - globaliseringens vinner

Norge er et av de landene som har profitert mest på globaliseringen, også i nordisk sammenheng. Bytteforholdet med utlandet har slått spesielt heldig ut for et ravåreproduserende land som Norge: Vi importerer billige arbeidsintensive varer fra Kina, og vi eksporterer dyre råvarer som olje, gass og metaller.

Dette er vel kjent. Kanskje ikke så kjent er at det primært er Oslo-regionen som er globaliseringens vinner i Norge.

I en interessant artikkel i siste nummer av Samfunnsøkonomen (nr. 6 og 7 2008) dokumenterer Victor D. Normann og Karen Helen Ulltveit-Moe at Oslo og Akershus er den eneste regionen som vokser som følge av globaliseringen.

Årsakene er bl.a. dette:
* Industrinedbyggingen de siste årene har primært skjedd i distriktene.
* De nye næringene som vokser opp lokaliseres andre steder enn der de gamle ble borte.
* Veksten kommer i kunnskapsintensivt næringsliv - finans, transport, kommunikasjon, tjenesteyting etc - som i all hovedsak har fotfeste i Oslo-regionen.
* Høyt utdannet arbeidskraft trekker dit de faglige utfordringene er og der arbeidsmarkedet er mangfoldig. (Oslo-regionen er den eneste regionen med netto innenlandsk tilflytting de siste 15 årene)
* Bedriftene trekkes dit høy utdannet arbeidskraft er, noe som da betyr at man får selvforsterkende klyngemekanismer.

Forfatterne argumenterer for at myndighetene må øke sine fysiske investeringer i infrastruktur, i plassering av offentlige kompetansearbeidsplasser også utenfor Oslo-regionen, for å skape store regional markeder som kan fungere som attraktive kompetansearbeidsplasser andre steder i landet.

Sikkert noe i det, men det er trolig vel så viktig å øke investeringene i det området der folk faktisk velger å bo. Gjør vi ikke det, står alle i Norge i fare for å tape på globaliseringen.

Flaks eller kald beregning

"Vi vet at IKT har endret samfunnet på flere måter. IKT endrer ikke bare betingelsene for vare- og tjenesteproduksjon, men også hvordan økonomiske, sosiale og levekårsmessige forhold i samfunnet utvikler seg."

Slik åpner en forskningsrapport fra FAFO og Econ om IKTs betydning for samfunnsutviklingen, som Abelia og flere oppdragsgivere er med på å finanisere. Forskningsrapporten skal sluttføres høsten 2008.

Hoveddelen av rapporten skal se inn i fremtiden; hva vil IKT bety for samfunnsutviklingen de neste 10-15 årene. Hvor står Norge i 2020? Rapportens første del prøver imidlertid å forklare hvordan Norge er kommet dit vi er i dag. Denne delen av analysen ender opp med en begrunnet påstand om at første etappe av det norske samfunnets implementering av IKT er fullført med glans.

FAFO og Econ mener det kan legges ulike forklaringsmodeller til grunn for å forklare disse resultatene.

Flaks?
Den ene modellen tar utgangspunkt i at vi er et av verdens rikeste land og at velstanden har satt oss i en unik samfunnsmessig posisjon, herunder muligheten til å kjøpe og ta i bruk teknologi som behager oss, og vi liker å innrette oss bekvemt. Velstanden har satt oss i en unik samfunnsmessig posisjon. Den har gitt oss muligheten til å kjøpe og ta i bruk teknologi som behager oss.

I en global sammenheng framstår Norge som et land langt framme på bruk av IKT. Norge, sammen med andre rike land særlig de nordiske landene, ligger langt framme med hensyn til anvendelse av IKT i arbeid og fritid. Vi har investert i mye utstyr, det er nytt og vi bruker mye penger på IKT.

Kald beregning?
Den andre modellen tar utgangspunkt i at det norske samfunnet har vist evne til å holde hodet kaldt. Vi har ikke hoppet på tilsynelatende tiltalende høyteknologiløsninger, men hatt evne til å vente og velge de beste løsningene. Vi har ikke drevet fram produksjon av hardware og software, men har overlatt dette til Kina og India, som har billigere arbeidskraft, spesielt ingeniører.

I internasjonale sammenligninger av IKT-næringene, det vil si produksjon av IKT hardware og software, kommer Norge ut som en mer middelmådig nasjon. Naturlig nok har enkelte land spesialisert seg på IKT-produksjon. Norge har likevel en liten IKT-sektor når vi sammenligner oss med våre naboland, Sverige, Finland og Danmark.

.. og forklaringen er
Jeg synes det er to spennende tilnærminger som trekkes opp i rapporten, selv om jeg vel har en hang til å tro mest på at det er flaksen som har betydd mest. Flaks i betydning av at det er egenskaper ved Norges befolkning - dvs. vårt høye velstands- og inntektsnivå, jevn inntektsfordeling og høyt utdanningsnivå - som har bidratt til den raske utbredelsen og bruken av mange former for den nye teknologien som vi har opplevd.

I tillegg har geografi og næringsstruktur stimulert kreativitet i forhold til bruk av teknologi innenfor ulike næringer. Store avstander og spesielle behov i enkelte næringer, som for eksempel oljenæringen, har stimulert utvikling av teknologi og skapt nisjer. Likeledes har skipsfarten og aktiviteten i Nordsjøen ført med seg behov for satellitttkommunikasjon og navigasjonsutstyr, noe som har vært en pådriver for produsenter og operatører på området.

Hvor går veien videre?
FAFOs og Econs hypotese er at IKT som samfunnsendrende kraft for Norge står ved et veiskille. Hvor vi vil komme til å gå videre vites ikke, men det avhenger av hvorfor vi er kommet dit vi er.

I så fall får vi håpe at vi fortsetter å ha flaks...

Eiendomsrettigheter i kunnskapsøkonomien

Kan staten gi noen rett til å eie kunnskap på bekostning av andres tilgang til den samme kunnskapen?

Fra kapital til kunnskap
Kunnskap spiller i dagens økonomi i stor grad den samme rollen som kapital hadde i industrisamfunnet; de får ideer til å bli butikk.

Der slutter imidlertid også forskjellen. Klassiske innsatsfaktorer i agrar- og industrisamfunnet - som naturressurser, arbeidskraft og kapital - var preget av knapphet, og måte derfor beskyttes i form av eiendomsrettigheter. I dette ligger hele legitimiteten for myndighetenes beskyttelse av eiendomsrettigheter. Fordi stater opp gjennom historien har villet stimulere til økonomisk vekst, har de brukt statens monopol på utøvelse av makt til å beskytte og lovregulere de innsatsfaktorene som kan stimulere økonomien.

Spørsmålet er om begrunnelse for slik politikk holder mål i kunnskapsøkonomien.

Kunnskapen vokser i takt med bruken
Kunnskapsøkonomien skiller seg fra tidligere tiders samfunn og økonomier ved at dens hovedinnsatsfaktor; kunnskap, er et ikke-rivaliserende gode som vokser både ved egen og andres bruk.

Ny kunnskap - som økonomen Paul M. Romer hevder - skaper økt avkastning ved økt produksjon. Fordi kunnskap og ideer i dagens samfunn spres fort og lett kan reproduseres uten å falle i verdi, så har det i utgangspunktet ingen begrensning i klassisk økonomisk forstand.

Når man i tillegg legger til at infrastrukturen for produksjon og spredning av kunnskap – dvs. Internett - er i ferd med å få ubegrenset kapasitet og tilgjengelighet, og samtidig tenderer til å være gratis å bruke, så stiller dette spørsmål ved om den klassiske begrunnelsen for eiendomsrettigheter holder stand.

Og som den kloke leser allerede har forstått, så handler dette om den mystiske forkortelsen IPR. Eller mer korrekt; det handler om IPR og verdiskaping.

IPR og verdiskaping
Hva skal myndighetene gjøre når hovedinnsatsfaktoren i økonomien, nemlig kunnskap og den infrastrukturen som fremkaller og sprer den, ikke lenger er begrenset. Jo, man innfører juridiske begrensninger til erstatning for de fysiske som ikke lenger er til stede.

IPR er ment å gi innovatøren mulighet til å profittere på sine ideer og stimulerer derfor til å skape nye. På den annen side vil en legal beskyttelse som ekskluderer andre i en gitt tidsperiode kunne redusere konkurransen og innovasjonen i økonomien som helhet. Og da er spørsmålet: Fører IPR til mer eller mindre innovasjon?

Dette er definitivt ikke et spørsmål som trenger bombastiske svar, men et spørsmål som trenger analyse og som i stor grad kun kan avgjørs empirisk.

Innovasjonsmelding
Om IPR er et tema for Innovasjonsmeldingen vites ikke i skrivende stund, men det vil jeg anta. Mitt håp er at det ikke kommer noen lettkjøpte konklusjoner i retning av at en liten nasjon som Norge må styrke IPR-regimet for å henge med i den globale konkurransen. Spørsmålet fortjener en bredere analyse der innretningen på et IPR-regime må diskuteres, der ulike fagområder som programvare og bio/medisin må behandles separat og der muligheten for å kompensere innovatører som ikke får beskyttelse må diskuteres.

Og husk at det finnes også andre måter å henge med i den globale konkurransen som kanskje er mer effektive for en liten nasjon enn et strikt IPR-regime: massiv satsing på utdanning og forskning, universell tilgjengelighet, satsing på bedre prosessinnovasjoner, markedsføring mv.