Eiendomsrettigheter i kunnskapsøkonomien

Kan staten gi noen rett til å eie kunnskap på bekostning av andres tilgang til den samme kunnskapen?

Fra kapital til kunnskap
Kunnskap spiller i dagens økonomi i stor grad den samme rollen som kapital hadde i industrisamfunnet; de får ideer til å bli butikk.

Der slutter imidlertid også forskjellen. Klassiske innsatsfaktorer i agrar- og industrisamfunnet - som naturressurser, arbeidskraft og kapital - var preget av knapphet, og måte derfor beskyttes i form av eiendomsrettigheter. I dette ligger hele legitimiteten for myndighetenes beskyttelse av eiendomsrettigheter. Fordi stater opp gjennom historien har villet stimulere til økonomisk vekst, har de brukt statens monopol på utøvelse av makt til å beskytte og lovregulere de innsatsfaktorene som kan stimulere økonomien.

Spørsmålet er om begrunnelse for slik politikk holder mål i kunnskapsøkonomien.

Kunnskapen vokser i takt med bruken
Kunnskapsøkonomien skiller seg fra tidligere tiders samfunn og økonomier ved at dens hovedinnsatsfaktor; kunnskap, er et ikke-rivaliserende gode som vokser både ved egen og andres bruk.

Ny kunnskap - som økonomen Paul M. Romer hevder - skaper økt avkastning ved økt produksjon. Fordi kunnskap og ideer i dagens samfunn spres fort og lett kan reproduseres uten å falle i verdi, så har det i utgangspunktet ingen begrensning i klassisk økonomisk forstand.

Når man i tillegg legger til at infrastrukturen for produksjon og spredning av kunnskap – dvs. Internett - er i ferd med å få ubegrenset kapasitet og tilgjengelighet, og samtidig tenderer til å være gratis å bruke, så stiller dette spørsmål ved om den klassiske begrunnelsen for eiendomsrettigheter holder stand.

Og som den kloke leser allerede har forstått, så handler dette om den mystiske forkortelsen IPR. Eller mer korrekt; det handler om IPR og verdiskaping.

IPR og verdiskaping
Hva skal myndighetene gjøre når hovedinnsatsfaktoren i økonomien, nemlig kunnskap og den infrastrukturen som fremkaller og sprer den, ikke lenger er begrenset. Jo, man innfører juridiske begrensninger til erstatning for de fysiske som ikke lenger er til stede.

IPR er ment å gi innovatøren mulighet til å profittere på sine ideer og stimulerer derfor til å skape nye. På den annen side vil en legal beskyttelse som ekskluderer andre i en gitt tidsperiode kunne redusere konkurransen og innovasjonen i økonomien som helhet. Og da er spørsmålet: Fører IPR til mer eller mindre innovasjon?

Dette er definitivt ikke et spørsmål som trenger bombastiske svar, men et spørsmål som trenger analyse og som i stor grad kun kan avgjørs empirisk.

Innovasjonsmelding
Om IPR er et tema for Innovasjonsmeldingen vites ikke i skrivende stund, men det vil jeg anta. Mitt håp er at det ikke kommer noen lettkjøpte konklusjoner i retning av at en liten nasjon som Norge må styrke IPR-regimet for å henge med i den globale konkurransen. Spørsmålet fortjener en bredere analyse der innretningen på et IPR-regime må diskuteres, der ulike fagområder som programvare og bio/medisin må behandles separat og der muligheten for å kompensere innovatører som ikke får beskyttelse må diskuteres.

Og husk at det finnes også andre måter å henge med i den globale konkurransen som kanskje er mer effektive for en liten nasjon enn et strikt IPR-regime: massiv satsing på utdanning og forskning, universell tilgjengelighet, satsing på bedre prosessinnovasjoner, markedsføring mv.