Norge er et av de landene som har profitert mest på globaliseringen, også i nordisk sammenheng. Bytteforholdet med utlandet har slått spesielt heldig ut for et ravåreproduserende land som Norge: Vi importerer billige arbeidsintensive varer fra Kina, og vi eksporterer dyre råvarer som olje, gass og metaller.
Dette er vel kjent. Kanskje ikke så kjent er at det primært er Oslo-regionen som er globaliseringens vinner i Norge.
I en interessant artikkel i siste nummer av Samfunnsøkonomen (nr. 6 og 7 2008) dokumenterer Victor D. Normann og Karen Helen Ulltveit-Moe at Oslo og Akershus er den eneste regionen som vokser som følge av globaliseringen.
Årsakene er bl.a. dette:
* Industrinedbyggingen de siste årene har primært skjedd i distriktene.
* De nye næringene som vokser opp lokaliseres andre steder enn der de gamle ble borte.
* Veksten kommer i kunnskapsintensivt næringsliv - finans, transport, kommunikasjon, tjenesteyting etc - som i all hovedsak har fotfeste i Oslo-regionen.
* Høyt utdannet arbeidskraft trekker dit de faglige utfordringene er og der arbeidsmarkedet er mangfoldig. (Oslo-regionen er den eneste regionen med netto innenlandsk tilflytting de siste 15 årene)
* Bedriftene trekkes dit høy utdannet arbeidskraft er, noe som da betyr at man får selvforsterkende klyngemekanismer.
Forfatterne argumenterer for at myndighetene må øke sine fysiske investeringer i infrastruktur, i plassering av offentlige kompetansearbeidsplasser også utenfor Oslo-regionen, for å skape store regional markeder som kan fungere som attraktive kompetansearbeidsplasser andre steder i landet.
Sikkert noe i det, men det er trolig vel så viktig å øke investeringene i det området der folk faktisk velger å bo. Gjør vi ikke det, står alle i Norge i fare for å tape på globaliseringen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar